Forfatterarkiv: Kristina Remme



The Maglev

Kristina Remme
Kristina Remme
Journalist

3. mai 2015
Miljø

Nei, jeg snakker ikke om høyhastighetstoget. Maglev er en enorm vindturbin som kan revolusjonere verdens energiproduksjon fordi den benytter magnetiske lagre i stedet for konvensjonelle kulelagre som brukes i vindmøller. Dette sørger for en friksjon på tilnærmet null. Guangzhou Energy Research hevder at denne vindturbinen kan utnytte vinden selv om hastigheten kun er på 1.5 m/s. En vindmølle, derimot, trenger en vindhastighet på minst 3 m/s, og vil likevel gi lavere effekt enn maglev. I tillegg skal turbinen kunne operere selv om vindhastigheten overstiger 40 m/s.

Den største vindturbinen i verden er i dag på 5 megawatt. Maglev kan produsere så mye som en gigawatt med strøm. Det er nok til å levere energi til 750 000 boliger. I forhold til en vanlig vindturbin vil teknologien til en Maglev øke effektiviteten med 20 % og redusere driftskostnadene med 50 %. I tillegg påstås det at den har en levetid på ca 500 år.

Ed Mazur, leder for Maglev Wind Turbine Technologies, mener at de kan levere ren kraft til mindre enn ti øre per kilowattime, samtidig som den vil kreve mindre areal enn hundre vanlige vindmøller. Likevel vil det koste dem minst 444 millioner kroner å bygge denne kolossale bygningen.

I november 2007 startet byggingen av verdens største fabrikk for produksjon av maglev vindturbiner. Denne fabrikken vil kun produsere Maglev vindturbiner med kapasitet fra 400 til 5000 watt.

Kilder:

http://inhabitat.com/super-powered-magnetic-wind-turbine-maglev/



«Alt jeg vet er at jeg intet vet»

Kristina Remme
Kristina Remme
Journalist

3. mai 2015
Vitenskap

«Alt jeg vet er at jeg intet vet» er en av de mest kjente sitatene til Sokrates. Sokrates mener at vi ikke kan være 100 % sikre på noe som helst, og de som innser dette, er vise. Vi mener likevel ofte at vi vet ganske mye. Spesielt om andre mennesker. Måten vi dømmer og tolker andre mennesker på, kommer an på hvordan vi forklarer hvorfor de gjør det de gjør. Denne forklaringen påvirkes av alt fra kulturelle normer og antakelser til egne livserfaringer. Og vi er eksperter på å overbevise oss selv om at vi har tolket riktig. Ut ifra våre egne forklaringer kan vi for eksempel dømme drap som mord, selvforsvar eller som en helteakt. Vi kan dømme en hjemløs mann som et offer for samfunnet eller som en lat og initiativløs person som tydeligvis fortjener sin skjebne. Men hva vet vi egentlig?

I følge Sokrates vet vi egentlig ingenting. Vi kan kun anta ut ifra vår egen analyse, og da må vi også anta at informasjonen vi har samlet inn er riktig. Likevel dømmer vi andre som om vi vet alt vi trenger å vite for felle dommen. Enten for å forstå dem vi bryr oss om, eller for å beskytte oss mot mulige trusler. Men ikke alle er like faktaorienterte som andre.

Noen velger for eksempel å tro på stjernetegn. Hva er vel enklere enn å la astrologien gi oss svarene? Slik kan man enkelt skaffe seg fordommer om personer før du engang har snakket med dem. Tilhengere av astrologien kan finne på å si noe sånt som «Tvillingen har to personligheter, så vær forsiktig.» eller «Han er løve, så han er modig». Andre nekter å tro at stjernenes plassering kan påvirke personlighet. De krever derfor observasjon eller interaksjon med personer før de trekker sin slutning. Det krever kanskje litt mer, men til gjengjeld vil man komme frem til en konklusjon som ikke kun er basert på pseudovitenskap som oppsto senest 2000 år f.Kr.

Likevel feiltolker vi andre mennesker hele tiden. Den vanligste feilen vi gjør er å forklare en handling ved å tillegge årsaken til personens personligheten. Vel å merke gjelder dette stort sett kun når vi observerer noe negativt eller uventet (Social psychology; David Myers, Jackie Abell, Arnulf Kolstad & Fabio Sani; p.122). Det betyr at når vi observerer en persons oppførsel, vil vi anta at dette beviser at han eller hun er sånn eller sånn. Se for deg at du er sjefen i en fabrikk og produktiviteten i fabrikken synker. Det er lettere å anta at arbeiderne har blitt latere enn at arbeidsforholdet har forverret seg. Det samme skjer når en lærer ser at en ung gutt kaster stein på klassekameratene sine. Det er enklere for læreren å anta at han gjør dette fordi han har en aggressiv personlighet enn at han faktisk reagerer på mobbing. Det er dette «the fundamental attribution error» går ut på.

«Den fundamentale attribusjonsfeil» er vanlig å finne i individualistiske kulturer, som vi igjen finner i den vestlige verden. Feilen går ut på at man undervurderer situasjonens påvirkningskraft og overvurderer personenes indre egenskaper. Sosialpsykologiens viktigste lærdom er nettopp det at vårt sosiale miljø påvirker oss til enhver tid. Alt vi gjør og sier kommer an på det vi selv tar med oss til situasjonen men også situasjonen vi er i.

Flere psykologiske eksperimenter viser til at den fundamentale attribusjonsfeil er en reell tendens. Et av disse ble gjennomført av Edward Jones og Victor Harris (1967). Noen studenter fikk i oppgave å opptre som debatt-deltakere som enten kjempet for eller imot Cubas leder, Fidel Castro. Andre studenter fikk beskjed om å være publikum. Publikumet fikk deretter beskjed om at debatt-deltakerne selv hadde valgt hvilken siden de ville snakke for. Ikke overraskende trodde publikum dermed at valget reflekterte personens egne holdninger. Det som derimot er overraskende, er at dersom publikum i stedet fikk beskjed om at valg av side ikke var frivillig, trodde mange likevel at debatt-deltakerne som talte Castros sak, faktisk mente det de sa. Det er som om de tenker «Ja, jeg vet at han fikk tildelt oppgaven, men du vet, jeg tror at han egentlig mente det han sa.» (Social psychology; David Myers, Jackie Abell, Arnulf Kolstad & Fabio Sani; p.126).

«The fundamental attribution error» kan være så fristende at selv når vi vet at vi er årsaken til noen andres handlinger, vil vi fortsatt legge skylden på personligheten. Vi kan være veldig flink til å forklare egne handlinger som et resultat av en situasjon, men likevel være blind for at vi påvirker andres handlinger. For eksempel dersom Per oppfører seg ydmykt og Ole gjør det samme, vil Per lett forstå sin egen handling, men samtidig tro at Ole kun lider av dårlig selvtillit. Vi antar rett og slett at folk er slik de handler (Social psychology; David Myers, Jackie Abell, Arnulf Kolstad & Fabio Sani; p.126).

 

«Hva tenker du om tyskerne som torturerte og drepte jøder under andre verdenskrig? Du tenker mest sannsynlig at du aldri ville gjort det samme.»

Hva tenker du om tyskerne som torturerte og drepte jøder under andre verdenskrig? Du tenker mest sannsynlig at du aldri ville gjort det samme. En vanlig konklusjon er at nazistene var ondskapsfulle og direkte sadistiske. Dette bringer meg inn på et veldig kjent og fascinerende eksperiment, nemlig Milgrams studie om lydighet. Eksperimentet startet i 1961, før etikk og moral ble relevant i psykologiske eksperimenter. Førti menn, i en alder fra 20 til 50 år, deltok i det første studiet. Deltakerne ble lurt til å tro at eksperimentet omhandlet hvordan straff kan påvirke hukommelse. I tillegg ble deltakeren villedet til å tro at han og en annen deltaker skulle være med på eksperimentet samtidig og at rollene ble tildelt tilfeldig. Den andre personen var i stedet en skuespiller som alltid fikk rollen som elev og deltakeren fikk alltid rollen som lærer.

Læreren observerte at eleven ble bundet fast til en stol og ble tilsynelatende festet til elektriske ledninger som var knyttet til sjokkgeneratoren i det andre rommet. Læreren fikk deretter et sett med hukommelsesoppgaver som han skulle gi eleven gjennom et toveis kommunikasjonssystem. De kunne dermed kommunisere, men ikke se hverandre. Dersom eleven ikke klarte oppgaven, fikk læreren beskjed av forskningslederen om å straffe eleven med et elektrisk sjokk. Sjokkgeneratoren hadde 30 brytere, der den første ga 15 volt, og resten økte steg for steg opp til hele 450 volt.

«Sjokk generatoren hadde 30 brytere der den første ga 15 volt, og resten økte steg for steg opp til hele 450 volt.»

For hver feil eleven gjorde, måtte læreren øke dosen. Dersom læreren kviet seg for å fortsette, fikk han beskjeder som «bare fortsett», «du må fortsette» eller «fortsett, du har ikke noen valg». Elevens utsagn var spilt inn på forhånd slik at alle deltagerne fikk den samme responsen. Ved 75 volt begynte klagingen og ved 150 volt sier eleven «nå er det nok, få meg ut herfra. Jeg fortalte dere jo at jeg har hjerteproblemer. Hjertet mitt begynner å gi meg problemer nå. Få meg ut herfra, vær så snill … jeg nekter å fortsette». Etter 200 volt begynner eleven å skrike og rope «slipp meg ut, slipp meg ut!» hver gang han får straff. Ved 300 volt nekter eleven å svare på spørsmålene, men fortsetter å skrike «slipp meg ut!». Læreren får beskjed om at eleven må straffes hvis han ikke svarer på spørsmålet. Ved 345 volt er eleven helt stille. Hvor mange av deltakerne tror du valgte å følge ordre om å gå hele veien til 450 volt? Da Milgram spurte godt utdannede mennesker om dette, mente de at så å si ingen kom til å gå hele veien.

 

Under eksperimentet ble de fleste deltakerne synlig stresset. Noen begynte å skjelve, svette, le nervøst, og i noen tilfeller fikk deltakeren kramper.  Likevel valgte 26 (60%) av deltakerne å gi eleven hele 450 volt. Selv om noen av disse protesterte underveis, valgte de likevel å være lydige. (Psychology The science of mind and behaviour; Nigel Holt, Andy Bremner, Ed Sutherland, Michael Vliek, Mickael Passer & Ronald Smith, Secon edition; p. 528).

 

Disse deltakerne var helt tilfeldig valgt. De var vanlige mennesker med forskjellige jobber og utdannelser. Noen vil argumenter om at de som valgte å fullføre eksperimentet rett og slett bare var lydige. Som om det er en egenskap som ikke påvirkes av omstendighetene. Andre vil heller kalle dem ondskapsfulle og sadistiske. De aller fleste vil påstå at de selv aldri ville gitt mer enn 150 volt. Tenk deg at vi skulle gjenta dette eksperimentet i dag, der læreren blir tilfeldig valgt fra klassen din, men denne gangen er eleven faktisk koblet til strøm, og du er eleven. Er du trygg på at din klassekamerat ikke vil være lydig? Da Geher et. al undersøkte dette, kom de frem til at de fleste svarer nei. Vi er sikre på oss selv, og vi er usikre på andre. Og i tillegg er de usikre på oss. (Psychology The science of mind and behaviour; Nigel Holt, Andy Bremner, Ed Sutherland, Michael Vliek, Mickael Passer & Ronald Smith, Secon edition; p. 529).

Betyr dette at de antar at minst én av deres medstudenter kan være så sadistiske eller så lydige at de er villig til å drepe? Eller betyr det at omstendighetene kan føre til at en person tror at han har null ansvar for utfallet i en slik situasjon? Hvordan kan vi komme frem til den rette konklusjonen?

Det finnes flere teorier på hvordan vi bør tolke atferd på best mulig måte. Jones og Davis (1965) foreslår at vi kan stille oss selv fem spørsmål for å komme frem til den beste konklusjonen.

  • Var atferden valgt frivillig?
  • Var atferden uvanlig?
  • Var atferden sosialt akseptert/forventet?
  • Gir atferden personen noen personlige fordeler?
  • Har atferden høy personlig påvirkning på andre?

Dersom svaret på alle disse spørsmålene er ja, kan vi ifølge Jones og Davis si at årsaken skyldes interne egenskaper. Som du kanskje ser, er det ikke lett å vite hva svarene er.

Om du våger å spørre hvorfor, kan svaret overraske deg. Til og med dersom personen er en du kjenner godt. Vi forventer sjeldent noe nytt fra venner eller familie. Vi har allerede dømt dem, og plassert dem i kategorier. Det de har gjort tidligere forventer vi gjerne å oppleve igjen. Men når vi ikke gir personen en sjanse til å forklare seg, er man dømt til å oppleve misforståelser. For dine forventninger og antakelser vil påvirke din tolkning, og den er ikke nødvendigvis riktig. Når du våger å spørre hvorfor, viser du også at du bryr deg nok til å finne ut hva som egentlig foregår. Du gir personen en sjanse til å bli tydelig. Men dersom du rett og slett ikke bryr deg nok til å spørre, kan det være lurt å innse at du faktisk ikke vet.