Forfatterarkiv: Siri Tveitan



”Frozen” – ikke akkurat typisk Disney

Siri Tveitan
Siri Tveitan
Journalist

5. august 2014
Filmer

Jeg elsker Disney-filmer. De gjør meg nostalgisk helt ut i fingertuppene. Prinsessefilmer og snakkende dyr? Jeg kunne ikke hatt det bedre på 90-tallet. Allerede som liten jente merket jeg likevel at filmene har en tendens: Kvinnene er aldri fornøyde med å bare være alene uten en sterk mann ved sin side. Greit nok at alle leter etter den store kjærligheten, men hvorfor har alle så hastverk? Det er lov å ikke gifte seg med den første personen man faller for, og det er helt greit å være litt mindre stereotypisk. Heldigvis har Disney endret på retningslinjene i filmmanuset til sin nye film ”Frozen”. I denne filmen er det to søstre som innehar hovedrollene, som ikke er avhengige av den store kjærligheten for å bedre livskvaliteten sin: det holder å ha hverandre.

Ettersom filmen fortsatt befinner seg på kinolerretet, kommer jeg ikke til å si så veldig mye mer enn at dette er en fantastisk film! Fin musikk, hjertevarmende karakterer, og en snakkende snømann som ikke helt har forstått konseptet med smelting. Det er sjelden jeg ler så godt av prinsessefilmer som er ment for barn, men Disney har klart å få denne filmen til å appellere til mennesker i alle aldre. Elsa, den påtroppende dronningen av Arendelle, er litt annerledes enn alle andre, og er redd for hva folket vil mene om henne dersom hemmeligheten hennes kommer ut. Det er ikke måte på hvor mange som kan kjenne seg igjen i situasjonen. Jeg leste et sted på internett om en som mente at situasjonen til Elsa treffer rett i hjertet til homofile, og igjen et annet sted at dette kunne være en sentral film for mennesker med mentale lidelser. Personlig relaterte jeg mest til søskenforholdet som til slutt ble godt etablert.

Summa summarum er dette en film man bare må ha sett. Jeg anbefaler å se den på engelsk, ettersom sangene er for fantastiske til å oversettes.



Inntrykk på kryss og tvers

Siri Tveitan
Siri Tveitan
Journalist

7. juli 2014
Vitenskap

Hjernen vår holder på uvanlig mye informasjon. Noe sitter selvsagt bedre enn andre ting, og da kanskje spesielt den første gangen man opplever noe. Når jeg skriver dette tenker jeg på hva som har satt seg veldig godt, og jeg ser definitivt et mønster. Interessante, spennende og ubehagelige opplevelser har satt seg bak netthinnen min som lim. Jeg kommer aldri til å glemme det varme glasset med melk i barnehagen som hadde stått altfor lenge ute i sola. Heller ikke den dagen jeg tok mine første svømmetak helt uten hjelp. Så hva er det egentlig som foregår i hjernen vår som gjør det mulig å holde på så mye informasjon? Er det bevisste valg fra vår side, eller har vi ikke noe vi skulle ha sagt?

Når vi snakker om det å lagre informasjon må vi ta hensyn til om det er langtids- eller korttidshukommelse. Korttidshukommelse er evnen til å huske informasjon kort tid etter den er mottatt. Det er snakk om rundt 20-30 sekunder. Denne typen hukommelse er viktig for videre bearbeiding av informasjon, og legger grunnlaget for langtidshukommelsen. Det er ikke dette vi snakker om når vi snakker om hva som skjedde i helga. Her kommer nemlig langtidshukommelsen inn: dette er informasjon som lagres i minnet vårt. Det er absolutt ikke slik at minnet er ett spesielt sted i hjernen, men heller spredt ut over forskjellige deler av hjernen vår – det er nemlig mye mer komplekst enn de fleste forestiller seg.

Forestill deg en digg middag du spiste for litt siden. Kanskje får du opp et bilde av et godt kjøttstykke med tilbehør du aldri har sett maken til. Kanskje kjenner du de forskjellige smakene av en gryterett på tungen. Alt dette er et resultat av utrolig komplekse prosesser som setter sammen separate inntrykk fra et vev av celler som er spredt utover hjernebarken din. Det som for deg virker som ett enkelt inntrykk, er egentlig en blanding av blant annet lukt, smak, form, lyd og farger.

Det første hjernen vår gjør for å skape seg et minne er å sanse. Når du møter en person for første gang, bruker du sansene til å få et inntrykk av denne personen. Du ser ansiktet og kroppsformen, lukter parfymen og hører latteren. Hvert av disse inntrykkene sendes til den delen av hjernen som kalles hippocampus – hvor du danner deg et helhetlig førsteinntrykk. Det vil føles som ett inntrykk, fordi alt skjer så fort. Sammen med hjernebarken bestemmer hippocampus seg for hvorvidt inntrykket er verdt å lagres i minnet. Hvis det er det, vil det lagres i din langtidshukommelse. Denne lagringen skjer ved hjelp av et ”språk” vi har i hjernen vår som består av elektriske impulser og kjemikalier. Nervecellene i hjernen vår er festet til hverandre med punkter som kalles for synapser. Disse synapsene er hvor all aktivitet i hjernen din foregår, og det er der de elektriske impulsene sender beskjeder. Impulsene trigger igjen kjemiske beskjeder (nevrotransmittere) som fester seg til naboceller og danner koblinger i hjernen. Alle koblingene inneholder til sammen inntrykk og informasjon som hjernen din har ”bestemt” skal lagres. Det er faktisk 300 ganger flere koblinger i hjernen din enn stjerner i vår galakse.

Synapser i aksjon

Synapser i aksjon

Det fine med hjernen vår er at den er ikke statisk, og det samme gjelder for koblingene dens.  Etter hvert som informasjon blir mindre og mindre viktig for oss vil vi glemme at vi innehar det. Dette har ingenting med plass i hjernen å gjøre, men heller at vi ikke opprettholder koblingene ved å bruke informasjonen som ligger der. Synapser er aktivitetsavhengige. De kan bli sterkere, men de kan også bli svakere. Dersom informasjonen ikke opprettholdes vil synapsene trekke seg tilbake og nervebanene som én gang var gode vil ikke fungere like bra. Du har vel opplevd å sitte og klø deg i hodet over noe du vet du lærte på barneskolen. Det er ikke noe komplisert, men du klarer rett og slett ikke å hente frem denne informasjonen. Dette er et resultat av at du ikke konsekvent har holdt enkelte synapser vedlike. Vi studenter kan alle kjenne oss igjen i at vi husker noe enda bedre andre eller tredje gangen vi leser det. Du danner flere og sterkere synapser i hjernen din, som fører til tydelige nervebaner for de elektriske og kjemiske impulsene å bevege seg gjennom.

Som jeg nevnte i innledningen husker vi ikke bare interessant og koselig informasjon, men også ubehagelige hendelser. Man skulle tro at det var mulig å glemme slike ting like lett som alt annet, men ifølge forskning vil vonde opplevelser danne sterkere minner som er vanskeligere å glemme enn alt det fine vi opplever. Det er utallige hjernestrukturer og nervebaner som er involvert i minneformasjon, og når erfaringer basert på følelser er involvert – da spesielt frykt – vil inntrykket styrkes av aktiveringen av en del av hjernen som kalles amygdala. Amygdala er en struktur i tinninglappen som er viktig for fremkalling av emosjoner, og den er også involvert i flere hukommelsesprosesser. Studier viser at denne strukturen spiller en nøkkelrolle i å fremkalle frykt. At vi husker negative hendelser bedre enn positive gir mening fra et evolusjonsmessig perspektiv: det å kunne huske fryktfulle hendelser kan være helt kritisk for å overleve. For hver krig som har vært, og fortsatt er, lærer vi å takle og gjennomføre situasjoner annerledes for å unngå ubehageligheter.

Langtidshukommelsen kan ifølge forskning deles opp i flere komponenter, og ett skille går på om minnene er bevisste eller ikke. Vi kaller disse komponentene for deklarativ og non-deklarativ hukommelse. Non-deklarativ hukommelse kommer til uttrykk ved adferd som ikke involverer noen bevissthet, som for eksempel å sykle. Det er adferd som du ikke tenker over, men som faktisk også er lært en gang i løpet av livet. Deklarativ hukommelse er litt mer innviklet. Den kan igjen deles opp i episodisk og semantisk hukommelse. Med episodisk hukommelse mener man minner i form av hendelser og episoder, mens med semantisk mener man generell kunnskap som er helt åpenbar for oss. Eksempel på semantisk hukommelse er læring av grunnleggende grammatikk og gode manerer. Det er viktig å huske at når man snakker om lokasjon av hukommelsesprosesser, og deres funksjon, er ingenting så enkelt som det legges frem her. Hjernen vår er såpass kompleks at det kan være vanskelig å enkelt forklare prosessene på riktig måte.

Heldigvis husker vi ikke alt som skjer i løpet av en dag. Hjernen vår filtrerer vekk alle de inntrykkene vi ikke er oppmerksomme på – og godt er det.