Kategoriarkiv: Vitenskap



Morgendagens skrekkfilmer

Jenny Skytte Af Sätra
Jenny Skytte Af Sätra
Journalist

16. oktober 2016
Annet

Hentet fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Sheep#/media/File:A_sheep_in_the_long_grass.jpg

Hentet fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Sheep#/media/File:A_sheep_in_the_long_grass.jpg

Denne artikkelen kommer til å handle om prionsykdommer, og siden du leser dette, har du blitt fanget av den spennende tittelen. Du tenker nok at prionsykdommer er tørt og kjedelig, det stemmer ikke. Dersom du hadde hørt historier om prionsykdommer da du var på speiderleir som liten, hadde du tisset på deg av skrekk og gru. Det er godt mulig at du har begynt å bli nysgjerrig nå, for prionsykdommer er kanskje litt kult alikevel? Grunnen til at jeg vet hva prionsykdommer er, har ingen kobling til uheldige situasjoner på speiderleir. Jeg studerer nemlig biologisk kjemi, og da jeg lærte om proteiner og hvordan de foldes så kom foreleseren inn på prionsykdommer. Helt siden den dagen har jeg ikke greid å slutte gruble, det er så fascinerende, og ikke minst farlig! Hvis du er typen som lett blir bekymret og ikke liker og gruble, så for all del slutt å lese her og nå!

Prion er en forkortelse for «proteinholdig infeksiøs partikkel», som er spesielle utgaver av naturlig forekommende proteiner. Det som er veldig forvirrende er at de normale utgavene av partiklene også kalles for prioner eller prionproteiner. Heldigvis benytter man ulike notasjoner når man forteller om det i vitenskaplig sammenheng, men la oss for enkelthets skyld kalle de spesielle utgavene for «onde» og de normale for «snille» i denne artikkelen fra nå av, for dette skal tross alt være en spennede artikkel og ikke en firkantet og tørr faktatekst.*

Det hadde nok ikke vært så farlig hvis det var noen som var «onde» og noen som var «snille», men det er ikke så enkelt. Problemet med de «onde» er at de har evnen til å få de «snille» over til sin side! De «onde» kan altså bli flere helt uten arvemateriale. De «onde» blir ikke brutt ned på samme måte som de «snille» slik at «den mørke siden» får større og større oppslutning i kroppen. Det blir altså en helt vanvittig kjedereaksjon, og det er dette som fascinerer meg. Skrapesyke hos sau hører til denne kategorien av sykdommer. Siden denne utgaven av Husbjørnen handler om skrekk, skal jeg fortelle litt mer detaljert om hva som skjer med de stakkars sauene. De får intens kløe og mister koordinasjonen, litt som en student med lopper, lus og litt for mange øl innenbords. Deretter kommer skjelving og utmattelse, akkurat som i køen av studenter utenfor den lokale kebabsjappen i nattens sene timer. Hele sykdommen toppes med at sauene sier takk og farvel, men dessverre er det ikke sammenlignbart med kebabkoma. For å unngå at store mengder sauer blir smittet sier man deretter også takk og farvel til nabosauene.

Creutzfeldt-Jakobs sykdom og Kuru er to prionsykdommer som rammer mennesker. Kuru opphørte heldigvis i 1960, smitteoverføringen skjedde nemlig i forbindelse med rituell kannibalisme som ble forbudt på samme tid. Sykdommen førte til at kannibalene sa takk og farvel etter 6–12 måneder, du kan jo kalle det for karma hvis du vil. Creutzfeldt-Jakobs sykdom er dessverre ikke like lett å bli kvitt, men heldigvis er den sjelden (1 per 1 million). Kugalskap (BSE) er også sannsynligvis en prionsykdom, og Storbritannia har tidligere hatt store problemer med utbrudd hos storfe.

Hva hvis det oppstår en ny prionsykdom hos mennesker, hva gjør vi da? Hvordan beskytter vi oss mot det? Hvordan behandler vi det? Hvis du ligger våken i natt og klør deg i hodet og tenker på dette, tar ikke jeg på meg noe som helst ansvar, jeg advarte deg tidligere.

Hvis du har lyst til å lage film, men mangler plott og fantasi, så er dette innlegget ditt gullegg. Hva med en film hvor mennesker i fremtiden drar til en annen planet og får prionsykdommer? Og når alle har glemt «I am legend», så lag en lignende film hvor det er skrapesyke for mennesker som spres. Om noen år kommer du garantert til å se filmer om zombier eller andre forvrengte menneskevesener skapt av prionsykdommer, og husk da at det var jeg som informerte deg først!

* For dere som er fakta-interesserte så ble Stanley B. Prusiner som oppdaget prioner og deres rolle ved visse sykdommer belønnet for denne oppdagelsen med Nobelprisen i fysiologi og medisin år 1997.

Dette er ikke et vitenskapelig blad som f.eks. Nature, så dersom du er en bedreviter, vennligst bare slipp det.

Kilder:

https://sml.snl.no/prion

https://sml.snl.no/prionsykdommer

https://sml.snl.no/skrapesyke

https://sml.snl.no/kugalskap

https://sml.snl.no/kuru

https://sml.snl.no/Creutzfeldt-Jakobs_sykdom

http://denstoredanske.dk/Natur_og_milj%C3%B8/Mikrobiologi/Bakterier_og_mikrobiologi_generelt/prioner


Bilde tilsendt fra Norith Eckbo.

Norith Eckbo – En moderne polfarer

Jenny Skytte Af Sätra
Jenny Skytte Af Sätra
Journalist

14. oktober 2016
Miljø

Norith Eckbo har nylig vært tre måneder i Antarktisk og forsket på pingviner! Hun tar en doktorgrad ved Universitet i Oslo på prosjektet POLAR ECOTOX, og har tidligere studert biologi her, både bachelor- og mastergrad. Etter mastergraden jobbet hun i Miljødirektoratet i litt over tre år, før hun tok permisjon derifra for å forske.

Turen til Antarktis var et feltarbeid for å samle blodprøver fra pingviner. Dette materialet skal brukes for å måle miljøgifter og for å se på skade i DNAet til fuglene. Miljøgifter transporteres via atmosfæren fra tempererte strøk til polområdene, hvor de samles opp i snø, is og dyr. . Dermed rammer miljøgiftene som blir sluppet ut av oss mennesker i stor grad økosystemer ved polene.

Norith skal sammenligne miljøgifter i Antarktiske sjøfugler med sjøfugler fra Svalbard: adéliepingviner og sørjo fra Adélie Land og teist og storjo fra Kongsfjorden. I tillegg skal 17 år med blodprøver fra Kongepingvin analyseres for miljøgifter for å se på tidstrender og undersøke hva miljøgifter sammen med klimaendringer kan ha å si for populasjonsdynamikken til pingvinene.   

Hvor lenge var du på Sydpolen?

Jeg var 3 måneder på den franske forskningsstasjonen Dumont d’Urville på Adélie Land. For å komme dit tok jeg båt i en uke fra Tasmania i Australia.

Hva var din oppgave?

De har en pingvinkoloni der nede som de overvåker hvert år: hvor mange de er, hvor mange unger de får og hvordan det står til med populasjonen. De vet utrolig mye om kolonien, om individene og har ofte data helt tilbake til pingvinene ble klekket. Her jobbet jeg sammen med andre pingvinforskere, samtidig som jeg samlet inn prøver til eget prosjekt. Det innebar alt fra ID-merking av ungene til øyturer i nærområdet for å finne igjen individer med antenner. Vi jobbet veldig mye, fra 5-6 om morgenen til 9 om kvelden. Siden vi skulle ta blodprøver av bestemte individer under fasting (de har høyere verdier av miljøgifter i blodet da), var det veldig konkrete tidspunkt da vi måtte fange pingvinene, og alt avhenger av pingvinene og hva de bestemmer seg for å gjøre.

Bilde av pingviner, tatt av Norith Eckbo.

Bilde av pingviner, tatt av Norith Eckbo.

Hva var det beste med turen?

Det beste med Antarktis er fargene, snøstormer, lydene og lukten av adéliepingviner, og samfunnet på forskningsstasjonen.

Fikk du hjemmelengsel?

Nei! Jeg trodde at jeg skulle få det da Antarktis er så langt borte og isolert, men jeg følte meg fullstendig tilfreds og savnet ingenting. Det var utrolig å se landskapet i stadig endring og føle at en ikke fikk nok av det.

Bilde fra Antarktis tatt av Norith Eckbo.

Bilde fra Antarktis tatt av Norith Eckbo.

Hvordan var det å jobbe med pingviner?

Det er en av de største opplevelsene i mitt liv så langt. Pingvinene har ulike personligheter, noen er stille og rolige mens andre er sinte. Adéliepingvinger har mye attitude og løper fort, så det blir mye knall og fall når man skal fange en pingvin som spretter unna. De er små, rekker meg kanskje til knærne og veier rundt 5 kg. På forskningsstasjonen  bor man så og si sammen med pingvinene, så de bryr seg veldig lite om at du er der. Alle som jobbet der ble liksom litt pingviner etterhvert fordi man blir både glad i dem og påvirket av dem.

Når de tusler rundt så høres de ut som mennesker, så det var flere ganger at jeg hørte skritt bak meg og trodde at det var mennesker men når jeg snudde meg så var det pingviner som fulgte etter meg.

Hva ser du for deg at du gjør om 10 år?

Akkurat nå håper jeg at jeg er på feltarbeid et eller annet sted i verden, gjerne på Antarktis med sjøfugler, og at jeg skriver på min andre eller tredje bok. Skriving og formidling gir meg mye glede!

Har du noen tips til dagens studenter?

Det er viktig at man har troen på at man har noe å bidra med, at man tør å utfordre normen og gjøre kreative ting. Universitetet er fullt av muligheter så man bør gripe sjansen til å utvikle flere sider av seg selv og få perspektiv på sitt fagfelt. Selv om man studerer bioloigi, bør man studere litt filosofi, retorikk,  og miljøpolitikk for eksempel. Da møter du også folk som ser annerledes på ting enn deg selv.


lindstrom

Tom Lindstrøm – 30 år med undervisning og matematikk på Blindern

Ole Herman Schumacher Elgesem
Ole Herman Schumacher Elgesem
Journalist

17. august 2016
Utdanning

Tom Lindstrøm er undervisningsleder og professor på Matematisk Institutt og tilhører forskningsgruppen “Stokastisk analyse, finans, forsikring og risiko”. Han studerte matematikk og fysikk ved Universitetet i Oslo(UiO), jobbet to år i USA og tre år ved NTH etter studietiden. For 30 år siden ble han ansatt som førsteemanuensis ved UiO og har undervist og forsket på Blindern siden det. Han underviser “MAT2400 – Reell analyse” dette semesteret og “MAT1140 – Strukturer og argumenter” neste semester. På fritiden går Blindernprofessoren mye på tur, hører på Bob Dylan og nyere Pop-/Rock- musikk samt leser samfunnslitteratur, noveller og matematikkbøker.

lindstrom

Et fag der argumentene ga mening

Når visste du at du ville studere matematikk? Hva motiverte deg?

Matematikk var alltid det faget jeg «fikset» best på skolen, men jeg syntes også det var ganske kjedelig, og var egentlig mye mer interessert i historie og litteratur. I første klasse på videregående følte jeg at jeg begynte å miste noe av grepet på faget, og bestemte meg for å jobbe litt mer med det. I begynnelsen av annenklasse lånte jeg derfor noen matematikkbøker på skolebiblioteket, og samtidig begynte skolematematikken å bli mer spennende. Dermed var jeg «hekta», men jeg lurte likevel mye på hva jeg skulle studere. Både litteratur, psykologi, russisk og engelsk virket fristende i tillegg til matematikk og fysikk.

Jeg følte ganske fort at jeg mestret faget, og det er alltid motiverende. Samtidig var dette rett før den første folkeavstemningen om EU, og argumentene flagret i øst og vest. Jeg syntes det var deilig med et fag der argumentene ga mening og førte til konklusjoner man kunne være enige om.

Hva er det mest spennende som har skjedd i matematikken de siste tiårene?

De siste tiårene har vært en veldig rik periode for matematikken. I forrige århundre utviklet man svære teoretiske overbygninger over store deler av matematikken, og vi ser nå at de hjelper oss å løse kjente problemer som har stått uløste i mange tiår eller hundreår. De mest kjente er vel Wiles’ løsning av Fermats formodning (som han i år får Abelprisen for) og Perelmans løsning av Poincaréformodningen, men det finnes mange andre eksempler.

Hva tror du kommer til å være det mest spennende feltet innenfor matematikk de neste tiårene? Hvilke store “problemer” nærmer man seg løsninger på?

Dette er det neste umulig å si noe om, men jeg tror helt sikkert at det fortsatt kommer til å skje spennende ting rundt tallteori med forbindelser til algebraisk geometri og topologi. På den mer anvendte siden kommer det sikkert til å skje mye i grenselandet mellom matematikk/statistikk og biologi. Store datamengder er også en stor felles utfordring for matematikere, statistikere og informatikere. Den store drømmen for matematikere er at noen beviser Riemannhypotesen, men det har vel ikke vært spesielt mye aktivitet rundt den i det siste, i hvert fall ikke så vidt jeg vet.

Har du noen favoritt-teorem?

Jeg har i hvert fall et teorem som jeg synes er veldig fint, et bevis i modellteori som heter Vaughts teorem. Det handler om hvor mange modeller en teori kan ha, og konkluderer med at antallet kan være et vilkårlig heltall, bortsett fra 2.

 

Matematikkundervisning gjennom tre tiår

I løpet av årene dine på UiO hvordan har måten fag undervises på forandret seg?

Den største endringen er utvilsomt bruken av dataverktøy, både faglig og presentasjonsmessig. Da jeg var student, var datamaskiner fortsatt for spesialistene. Det stod en maskin i kjelleren i Abels hus der man kunne levere inne sine programmer i form av en stabel med hullkort, og så komme tilbake for å hente resultatene utpå ettermiddagen. Alle beskjeder til studentene om eksamener, ukeoppgaver osv. ble gjort på oppslagstavler i Vilhelm Bjerknes’ hus.

Har universitetet endret fokus for hvordan studenter skal lære?

Det er lagt til rette for andre læringsformer enn før, men det tror jeg nok i større grad skyldes at studentene nå arbeider på andre måter enn at universitetet har vært en stor pådriver. Da jeg var student, var hele biblioteksdelen av Vilhelm Bjerknes’ hus en enorm lesesal med nesten 500 plasser, og folk stod i kø utenfor før dørene ble åpnet klokken 8 for å sikre seg best mulig plass. Etter hvert så vi at færre og færre brukte lesesal og at det isteden ble stadig større etterspørsel etter rom der studentene kunne arbeide sammen. Dette har ført til at den ombygde utgaven av Vilhelm Bjerknes’ hus har langt færre rene lesesalsplasser og mange flere plasser som egner seg for samarbeid. Det har utvilsomt vært en utvikling fra individuelle til kollektive arbeidsformer – på både godt og ondt.

Etter å ha undervist i mange år, hva har du lært? Gjorde du noen “feil” i starten?

Jeg har gjort masse feil jeg har lært av, men det er mer snakk om mange små ting enn én stor. Det viktigste jeg har lært, er kanskje å ha større bredde og flere innfallsvinkler. Når man begynner å undervise, tror jeg man nødvendigvis tar utgangspunkt i sine egne erfaringer og sin egen læringsprosess. Etter hvert oppdager man at det også er andre måter å lære på, og det gjør at man kan variere undervisning mer for å få med flere.

Hva motiverer deg til å undervise de samme fagene flere ganger?

Jeg liker egentlig å bytte, jeg har en teori om at jeg er best andre gang jeg underviser et fag. Da har jeg lært mye fra første året og samtidig har jeg fortsatt mye engasjement for faget og undervisningen. Det er også motiverende med nye studenter hvert år.

Har du noen tips til nye matematikkstudenter?

Folk leser for lite matematikk. Jeg tror folk har dårlige vaner fra videregående skole, hvor man i stor grad kan gjøre oppgavene, og se litt i boka hvis man lurer på noe. På universitetet blir teorien mye mer omfattende og vanskelig. Da er det nye spilleregler som gjelder — man må møte forberedt på forelesninger og bruke boka i tillegg til forelesningene for å forstå teorien.

Har du noen mening om hvordan vi burde endre opplæringen i matematikk og realfag i grunnskolen/videregående skole?

Dette er et vanskelig spørsmål, men jeg tror det er stor enighet om at pensum må reduseres slik at man får bedre tid til å gå i dybden. Problemet er at det ikke er like stor enighet om hva som skal kuttes ut, og da viser erfaringen at nye læreplaner ofte blir like omfattende som de gamle. Det er også et problem å sikre at den frigjorte tiden virkelig blir brukt til å gå i dybden, og ikke bare til å gjøre mer av det samme. Her kommer lærerkompetanse til å spille en viktig rolle.

 

En teoribygger i matematikk

Hva har du forsket på?

Sannsynlighetsteori, stokastiske prosesser, hvor det er en utvikling i tid, men ikke deterministiske prosesser. Det handler om sannsynligheter for hva som kommer til å skje, og optimale strategier for hva man tror vil skje. Dette brukes innenfor Økonomi, for eksempel for å se på om man vil bygge ut fordi man tror det blir bedre tider, og eventuelt hvor mye man risikerer å tape om det slår feil. Dette er veldig relevant når man skal gjøre investeringer og vil se på usikkerheter rundt det.

Hva ønsker du å oppnå? Hvilke andre fagfelt, teorier, teknologier el.l. bygger på forskning innen ditt fagfelt?

Noen liker å dele inn matematikere i problemløsere og teoribyggere, og i en slik inndeling er jeg en typisk teoribygger. Jeg liker å lage omfattende teorier som viser sammenhengen mellom ting, og jobber ikke direkte for å løse noen av de store, kjente, matematiske problemene. Selv om jeg tenker på meg selv som en «ren» matematiker som hovedsakelig er interessert i matematikken, har jeg ofte tatt utgangspunkt i problemer fra andre fag, spesielt fysikk og økonomi. Noe av det jeg har gjort, er med på å danne grunnlaget for videre forskning innenfor f.eks. stokastisk integrasjon, ikke-standard Dirichlet-former, diffusjon på fraktaler og irreversible investeringer under usikkerhet, men jeg bør vel skynde meg å understreke at disse bidragene stort sett er små biter i et stort puslespill.

Hvordan er det å kombinere forskningsarbeid og undervisningsarbeid?

Når det går dårlig med forskningen er det veldig fint å ha noe annet ved siden av. Man kan bli ganske deprimert av å holde på med det samme problemet i mange år, uten å komme noen vei. Da er det fint å kunne si at jeg har i hvert fall forelest i dag. Forskning og undervisning henger også sammen, det er mange av de samme måtene å tenke på.

Kurset “MAT4701 – Stokastisk analyse med anvendelser” er høyst aktuelt for matematikkstudenter som vil lære mer om Tom Lindstrøms fagfelt.



Prosjekt hybelhage

Jenny Skytte Af Sätra
Jenny Skytte Af Sätra
Journalist

12. november 2015
Hage

De aller fleste vet hva som menes med grønne fingre, men selv ble jeg dessverre født med svarte fingre. En egenskap jeg opprinnerlig trodde var bestemt av arv og ikke miljø, helt til jeg flyttet hjemmefra og oppdaget at min kjære fikus overlevde i miljøet som orkideene opplevde som rene svartedøden. Jeg ga opp orkideer, og kjøpte meg en palme. Kjøpte meg enda en palme. Jeg og «den lille familien min» hadde det fint, og en dag bestemte jeg meg for å plante frø. Gulrøtter, paprika og salat ble dyrket på mine 22 m^2. Alle som har noe erfaring skjønner at gulrøtter i et vindu mildt sagt er en utfordring, men jeg ble sjokkert da jeg forstod at potten ikke var dyp nok.

Takket være mine erfaringer tenkte jeg at jeg nå skulle veilede deg, ja du leste riktig, deg, til å starte din egen hybelhage. Det er nemlig utrolig koselig å ha en liten hage når de eneste kjæledyrene man har tid og råd til er hybelkaniner. Svarte fingre er en myte, alt som kreves av deg er noen rutiner. Nå tenker du sikkert at rutiner høres ut som mye styr, noe som du ikke er så glad i. Rutiner er ikke styr, du må bare seriekoble de, du kan vanne plantene dine når du pusser tennene, betaler regninger eller vasker klær. Dette er rutiner som jeg regner med at du har dersom du har noenlunde grei hygiene og er sånn passe voksen. Nå må du ikke mistolke hva jeg sier, du skal ikke vanne plantene hver gang du pusser tennene dine.

De Udødelige Foto: Wikipedia Commons

De Udødelige
Foto: Wikipedia Commons

Det første trinnet er å finne ut hvilke planter du vil ha, det er som regel ganske lett siden det eksisterer tre kategorier av planter: «De udødelige», «de spiselige» og «de ubrukelige som er pene å se på». Personlig liker jeg «de spiselige» best: En peppermynteplante gjør deg til vorsets mojitogud, sukkererter er deilig eksamenssnacks og chili setter fyr på fredagstacoen. Du som tenker at du har svarte fingre vil nok føle deg mest trygg med å holde deg til «de udødelige» slik at selvtilliten kan bygge seg opp. Da vil jeg varmt anbefale fikuser, palmer eller den gode gamle kaktusen.

De Spiselige Foto: Wikipedia Commons.

De Spiselige
Foto: Wikipedia Commons.

Blant «de ubrukelige som er pene å se på» har vi orkideer*. Det finnes to «urban legends» for hvordan du skal få orkideene dine til å blomstre, den første metoden er ekstremt enkel og det er at du behandler orkideene dine som dritt, det vil si at mengden vann du gir dem er lik null. Dette prøvde jeg når jeg nettopp hadde flyttet hjemmefra, helt ubevisst om at det var en metode for å få dem til å blomstre. Jeg nevnte tidligere at orkideene døde, dette kommer enten av at vinduet var dårlig isolert slik at de frøs ihjel, eller av at teorien bare er tull. Nå tenker du nok at jeg kommer til å si at teorien bare er tull, men i et av vinduene mine står nå et bevis på at teorien ikke kan forkastes da jeg har en orkide med hele fjorten (!) knopper, selv om jeg helt ærlig ikke aner når planten sist fikk vann. Den andre måten som finnes for å få orkideer til å blomstre er betydelig mer krevende, orkideene skal da bades som greske guder en gang i uken. Du fyller opp vasken med vann og setter de oppi i fem til ti minutter, så lar du vannet renne av og setter de tilbake på plass.

De Ubrukelige som er Fine å se på Foto: Wikipedia Commons

De Ubrukelige som er Fine å se på
Foto: Wikipedia Commons

Hvis du har noenlunde erfaring med å lese blader så skjønner du at denne artikkelen nesten er slutt, enten føler du at det er på tide eller så syns du at det var bittelitt dumt. Uansett, dersom du har valgt å lese så langt så har du nok vilje til å legge inn innsatsen som trengs for å starte en liten hybelhage. «Hvor mye og hvor ofte skal planten ha vann?» Dette er enkelt og kan løses på en av tre måter:

  1. Spør i butikken
  2. Les på den brune potten som planten kom i
  3. Søk på kvinneguiden (kvinneguiden er bestemors svar på wikipedia)

Lykke til!

*Dette er fullstendig subjektivt og det kan godt hende at du som leser syns at orkideer er like pent som en matpakke som har oppholdt seg i bokskapet ditt hele sommerferien.**

**Det er selvfølgelig også helt subjektivt om du syns at en muggen matpakke er pent eller stygt.



En serie «uheldige» oppdagelser

Rune Sivertsen
Rune Sivertsen
Journalist

25. oktober 2015
Vitenskap

De fleste oppdagelser dukker opp som konsekvenser av andre. Michelson–Morley eksperimentet som klarte å motbevise sitt premiss om et universelt eter, banet vei for et teoretisk hull den spesielle relativitetsteorien tettet noen år etterpå. Andre oppdagelser, veldig ofte i matematikk,  kommer ofte av at de motbeviser ting de prøvde selv å bevise eller fra påstander de måtte anta som sanne. Men de beste oppdagelsene er når de dukker opp uventet, enten som et uhell eller fra en plass man ikke skulle forvente. I denne artikkelen skal jeg forklare historien til flere ‘uheldige’ oppdagelser.

Viagra
I 1989 ble sildenafil laget av Pfizer, og de første testene visste at det kunne hjelpe med å senke blodtrykket og hjelpe mot hjertekramper. Ian Osterloh begynte noen år etterpå med en relativ stor klinisk undersøkelse for å se om sildenafil kunne brukes for nettopp hjertekrampe. En av bieffektene de oppdaget tidlig, var at menn fikk ereksjoner etter langtidsbruk flere dager etter at middelet ble tatt. Dette kunne åpenlyst ikke løse erektil dysfunksjon, men en annen rapport fra samme perioden visste at det å åpne blodkarene kunne hjelpe for seksuell stimulasjon hos menn. Denne rapporten ga Osterloh idé om å bruke sildenafil som potensmiddel, og i 1998 ( bare ti år etterpå) kom det på markedet som Viagra.

Den kosmiske bakgrunnsstrålingen
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er termisk stråling som ligger på mikrobølgespekteret (160 GHz), som er en veldig viktig del av Big Bang-teorien. Arno Penzias og Robert Wilson drev i 1964 med måling av radiobølger fra satelitter, og måtte derfor fjerne alle andre signaler som kunne påvirke resultatet. De fjernet alle signaler fra radiokanaler, men likevel hadde de for høy, konstant støy hele tiden i alle retninger. Noe måtte være galt, så de prøvde å bytte ut deler av utstyret for å se om noe var defekte. Det funket ikke. Neste teori var fuglebæsj ironisk nok, men selv det å rengjøre antennen og drepe alle fuglene i området fikset ikke problemet. I enden ble det bare antatt som stråling fra universet, noe som visste seg å være en hypotetisk mulighet andre fysikere ville ha eksperimentelle data på.

Warfarin
Warfarin er en gammel rottegift introdusert i 1948, og en del amerikanere bruker fortsatt dette til dette formålet. Dette hadde opprinnelig blitt oppdaget på grunn av et utbrudd av sykdom hos kveg tjue år tidligere. Warfarin hadde trolig fortsatt å være bare gift om ikke en heldig sjel hadde brukt det i et selvmordsforsøk, og de oppdaget at warfarin sammen med vitamin K hadde blodfortynnede effekt. Dette er et godt eksempel på at forsøk på mus ikke gir nødvendigvis samme effekt på mennesker.

Radioaktivitet
Becquerell jobbet med selvlysende materialer. Etter at de hadde funnet røngtenstråling, som også skaper glød, begynte han å sjekke om disse to fenomenene hadde en sammenheng. Han brukte derfor en fotografisk glassplate, dekket den for lys og la på forskjellige selvlysende materialer. Ingenting skjedde før han brukte uraniumsalt, som i denne perioden blant annet ble brukt til å lage farge i glass. Glassplaten ble endret som om den hadde blitt eksponert for vanlig lys, og dette skjedde også når han brukte uran som ikke var selvlysende. Med andre ord hadde det ikke sammenheng med røntgenstråling, men kom fra uran i seg selv. Vi hadde oppdaget radioaktivitet.

Insulin
Bukspyttkjertler hadde ukjent funksjon i kroppen på slutten av det 19.-århundret, og flere prøvde å finne ut hva dets funksjon var. Etter at de hadde operert ut kjertlene  fra en hund, oppdaget de etter en tid at fluer var veldig glad i urinen, full av sukker. Hunden hadde fått diabetes. Med andre ord var det problemer med bukspyttkjertlene som ga diabetes. Forskere prøvde deretter å hindre tilgangen mellom kjertlene og fordøyelsessystemet, men da fikk ikke hunden diabetes og kun en del fordøyelsesproblemer. Med andre ord måtte bukspyttkjertel produsere et stoff som regulerte sukker. Tjue år senere, under den første verdenskrigen, klarte de å isolere insulin og i 1922 ble det brukt på mennesker for første gang.

Autotune
Andy Hildebrand jobbet for Exxon, et amerikansk oljeselskap, der han drev med seismiske data. For å få disse dataene trengte han å prosessere signaler, og han brukte lydbølger på de forskjellige jordlagene som signal. En viktig del er blant annet autokorrelasjon, så Hildebrand skrev en kode med dette for å hjelpe til med å finne olje. Men dette har en heldig bieffekt som han oppdaget, samme prinsippet kunne bli brukt på å korrigere toner. Og hvem sa oljeindustrien ikke ga oss noe nyttig?



Tilfeldige oppdagingar

Ole-Christian Schmidt Hagenes
Ole-Christian Schmidt Hagenes
Journalist

15. september 2015
Farmasi

På slutten av femtenhundretalet forsøkte Christopher Columbus å
få den portugisiske kongen til å finansiera utforskinga av den
vestlege ruta til Asia. Sidan Portugal akkurat hadde gjennomførd
ein vellukka ferd rundt sørspissen av Afrika, så var ikkje kongen
særleg interessert i å nytte pengar på ei ukjend og mogeleg
farefull ferd. Neste stopp for Columbus var det nyleg foreina
Spania. I byrjinga fekk han avslag også frå Spania, men etter
fleire år med lobbyverksemd og forhandlingar, fekk han
gjennomslag i januar 1492. I september sat han segl vestover frå
Kanariøyene. Fem veker seinare nådde dei land, på det som
Columbus trudde var Aust-Asia, men eigentlig var ei av øyane i
Bahamas. Grunnen til at Columbus trudde han fant Aust-Asia var
kluss med måleeiningar. Columbus hadde lært at ein lengdegrad ved
ekvator var 56⅔ mil lang. Det han derimot ikkje hadde lært var at
det var arabiske mil, og ikkje den kortare romerske mil. Den
førte til at Columbus rekna feil med omlag 10,000km på
jordomkrinsen. Så der han forventa å finna Aust-Asia var det
tilfeldigvis eit heilt anna kontinent, som idag heiter Amerika.

Som med mange andre oppdagingar, stammar og mikrobølgjeomnen
frå andre verdskrig. Britane hadde utvikla ein høgenergi
mikrobølgjegenerator til bruk i radar. Denne vart tilbydt USA i
bytte mot finansiell og industriell støtte. Under testing av
mikrobølgjegeneratoren i 1945 oppdaga Percy Spencer, at ein
sjokolade han tilfeldigvis hadde i lomma hadde smelta. Det første
som Spencer bevisst kokte med mikrobølgjer var popcorn.

I 1879 jobba Constantin Fahlberg på John Hopkins University med
kulltjærederivater. Under ein middag, oppdaga han at alt hadde
byrja smake søtt. Han hadde bokstavleg talt tatt med seg litt av
arbeidet heim, i form av å gløyme å vaske henda. Han skunda seg
tilbake til laboratoriet, og byrja å smake på alt på
arbeidsbenken. Alle glas, beger, og skålene han hadde brukt den
dagen vart smakt på, heilt til han fant kjelda til søtsmaken.
Tilfeldigheiter hadde ført til oppdaginga av det første kunstige
søtingsstoffet, seinare kjend under namnet Sakkarin.

På 60-talet jobba Spencer Silver hjå 3M med å utvikla sterkare
lim, men enda i staden opp med å laga eit svakt lim som behaldt
klebeevna. Han hadde funne ei løysing utan eit problem, og
arrangerte i fleire år foredrag og seminar internt i 3M utan at
nokon hadde eit problem til løysingen hans. Problemet dukka opp i
1974, i form av ein annen 3M forskar, Art Fry. Art song i det
lokale kyrkjekoret, og irriterte seg over at bokmerka frå
onsdagsøvingane ramla ut av salmeboka på søndagen. Saman
utvikla dei det vi idag kjenner som post-it.

Richard James var ingeniør i den amerikanske marinen under andre
verdskrig og jobba med å utvikla fjører for stabilisering av
instrumenter ombord på skip. I 1943 velta han ved ei
tilfeldigheit ei fjør ned frå ei hylla og oppdaga at fjøra tok “
steg” ned frå hylla, via ein stabel med bøker, ned på pulten før
den landa på golvet og vart ståande. James eksperimenterte med
fleire typar stål og testa dei ut på naboungane. Etter omlag eit
år hadde han funnet den perfekte oppskrifta og trappetrollet var
fødd. Første parti på 400 trappetroll vart seld på under 90
minutt, og suksess var eit faktum.

Penicillium notatum (Wikimedia)

Penicillium notatum (Wikimedia)

Ingen artikkel om tilfeldige oppdagingar er vel komplett utan
historia om Penicillin. Då Alexander Flemming sorterte
petriskålane sin i september 1928 oppdaga han noko rart. I ei
petriskål med stafylokokkar oppdaga han ei forureining. Det vaks
mugg i den, og rundt muggen såg det ut til at stafylokokkane var
drepne. Flemming sin hypotese var at noko i muggen hadde drepe
bakteriane. Flemming brukte fleire veker på å gro nok av muggen
til å bevise at den hadde antibakterielle evnar. Diverre var
ikkje Flemming ein god kjemikar, han var utdanna bakteriolog, og
hadde dermed ikkje mogelegheit til å effektivt isolere dei
antibakterielle komponentane i muggen. Han kom opp med namnet
Penicillin frå namnet på soppen, Penicillium chrysogenum, som
danna muggen. Diverre var Flemming ein dårleg formidlar av
forskinga si, så det var få som la merke til den før i 1938. Då kom
Dr. Howard Florey over ein av artiklane til Flemming. Det var
Florey i lag med kollega Sir Ernst Boris Chain, som utførte dei
første testane av Penicillin på menneske. Flemming, Florey og
Chain fekk Nobelprisen i medisin i 1945 for oppdaging av
Penicillin.



Citizen science

Ole-Christian Schmidt Hagenes
Ole-Christian Schmidt Hagenes
Journalist

27. august 2015
Miljø

«Citizen science» er ein samlebenevning for forskingsprosjekt
som ber om hjelp frå den allmenne befolkninga. Grunnen til at du blir beden om
å hjelpa til er ofte at akademia rett og slett ikkje har alle resursane som
trengst for å «bite over» prosjektet. Enten i form av at det er samla inn enorme
mengd med data, eller at man ynskjer å vere til stades og utføre observasjonar
over heile Noreg samtidig. I denne artikkelen skal eg gå
igjennom eit par slike prosjekt som det kan tenkast at Husbjørnens lesarar kan ha
interesse av hjelpa til på.

artsobservasjoner.no er ein registreringsteneste for observasjonar av dyr og
vekstar. Tenesta er delt inn i seks undergrupper. Fuglar, småkryp, virveldyr,
vekstar, fisk og store rovdyr. Her er det gode moglegheiter for å kombinere
turane i marka med vitskap, men du treng ikkje gå langt ut i skogen for å finne
noko å registrere. Når hørte du første gjøken i år, og når kom de første grøne
knoppene på bjørka utanfor studenthybelen din. All Dataa som samlast inn skal
vere fritt tilgjenge, men du som innsamlar beheld eigarskapen til sjølve
registreringa.

Om du har meir lyst til å følgje individuelle fuglar kan du gjøre det ved å
registrere ringmerket fugl på ringmerking.no. Fuglane er merket med ein farget
plastring på eine foten, og ofte med ein ekstra metallring. Plastringen er
laga for å vere lett å lese på avstand, til dømes med kikkert. På nettsida har
du moglegheit til å sjekke kvar fuglen du har observert har våre observert før.
Tar måsane på Aker brygge sommarferie, og isåfall kvar? Dette er berre eit av
spørsmåla du ikkje visste du hadde om fuglar før du begynner å følgje med.

Eksempel på ringmerket fugl. (Andreas Trepte, www.photo-natur.de)

Eksempel på ringmerket fugl. (Andreas Trepte, www.photo-natur.de)

På citclops.eu skal du ut og registrera fargen på vatnet i nærleiken med ein app
på telefonen din. Du skal ta eit bilete, jamføre fargen og gje litt info om vêret.
Viss du har ein secchi disk (sjå bilete), så kan man også måle kor gjennomskinleg
vatnet er. Kvifor er det viktig å måle fargen og kor gjennomskinleg vatnet er
undrar du kanskje på? Det er rett og slett på grunn av at fargen på verdas hav
er eit av dei klimadataene vi har som går lengst tilbake i tid. Gjennomskinnet i
vatnet avslører kor mykje forureining det inneheld. Kombinert med fargen kan
man avgjere om det skyldast til døme algeoppbloming eller utslepp.

Secchi skive brukt til å måle kor gjennomskinleg ferskvatn er. (J. Albert Bowden II)

Secchi skive brukt til å måle kor gjennomskinleg ferskvatn er. (J. Albert Bowden II)

Viss du mot formodning ikkje skulle ha tid til å «reise i felt» og må lese til
eksamen så er det fleire prosjekt der alt du treng er ei datamaskin og
litt tid. Perfekt som ein 10 minutts pause. Vi begynner med
verdsrommet for dykk med ein liten astronom i magen.

På CosmoQuest.org hjelper du astronomar
med å markere krater på blant anna Mars, Merkur og Månen. Alt er nettbasert og
dei har gode instruksjonar for korleis man kjenner igjen forskjellege typar
geologiske formasjonar. Kratertettleik og -storleik er ein mykje brukt måleeining
for alder på geologi på overflata til objekta i solsystemet. Ein av hovudgrunnane
for å manuelt merke krater på bilete er rett og slett for å «kalibrere»
programvaren som leiter etter krater i bileta. Dette er eit aktivt prosjekt
med aktive forskarar bak. Berre i 2014 vart det produsert over 10 vitskaplege
artiklar med basis i cosmoquest.org.

Milkywayproject.org går ut på å kartleggje galaksen vår. Spitzer teleskopet har
tatt fleire bilete enn astronomane rekk å klassifisere sjølv. Dei treg derfor
hjelp av deg til å finne dei verkeleg interessante bileta. Du skal merke av kva
bileta inneheld, til dømes galaksar, stjernehop eller såkalla «bobler». Det er
blant anna kva desse «boblene» har med stjerneformasjon å gjere som milkywayproject
ynskjer å finne ut av. Den nyaste publikasjonen frå dataa til milkywayproject
er frå februar i år, så her er det gode moglegheiter at du «er med» på ein
publikasjon.

Spizter teleskopet (NASA/JPL-Caltech/R. Hurt (SSC) )

Spizter teleskopet (NASA/JPL-Caltech/R. Hurt (SSC) )

Viss verdsrommet ikkje er noko for deg, eller du rett og slett har lyst å sjå
på noko anna enn stjerner og planetar, så kan du heller dykka ned i havet på
planktonportal.org. Vi veit rett og slett for lite om kva klimaendringane har å
sei for det mikroskopiske dyrelivet i havet. Derfor er det viktig å byggje opp
ein database over kva plankton som lever på kva djupner og til dømes kva
temperaturen og CO2-nivået er der dei lever. Det er her du kjem inn og skal
registrere art, storleik og retning planktonet på bileta har. Samstundes som
du hjelper med at vi lærer meir om verdshava våre så lærer du også om mangfaldet
til planktonet i verdshava.

På penguinwatch.org kan du følgje livet til fleire pingvinkoloniar i Antarktis
samstundes som du hjelp til med å bygge opp datagrunnlag for å forstår kva
om endringar i pingvinkoloniane kan koplast mot klimaendringar eller menneskeleg
aktivitet. Sidan pingvinane er dei øvste predatorane i deler av Sørishavet, er
endringar i bestanden eller handlingsmønster regnet som indikator for endring
i økosystemet. Sidan klimaet i Antarktis er ugjestmildt for menneske har forskarane
installert kamera for å følgje pingvinkoloniane over tid. Blant anna ynskjer
forskarane å finne ut om tida når pingvinane ankommer, parer seg og egga klekkas
endrar seg. Andre viktige datapunkt er overlevelsesrate i redet jamført andre
lokasjoner, og om det er menneskeleg aktivitet, til dømes fiskeri, som kan
vere grunnen til variasjonen.

Viss merking av objekt på bilete ikkje appellerer til deg, finnast det
heldigvis andre alternativ.

På oldweather.org skal du hjelpe til med å digitalisere gamle loggbøker frå skip.
Dei historiske datasetta for vêret er full i manglar. Heldigvis kan mange av
manglane fyllast inn ved hjelp av data frå loggbøkene til gamle skip. Handskrift
er menneske framleis mykje betre til å lese enn datamaskiner, og det er her du
kjem inn. Du får vere med på ein reise tilbake i tid mens du digitaliserer. Reisa
begynner gjerne i Southampton i 1810, nedover langs Afrika før du til slutt ender
opp i det Indiske hav og fyller skipet med krydder, og heile vegen har du notert
info om vind, temperatur, lufttrykk og bølgehøgde. Er det sjørøvare på lur eller
kanskje det blåser opp til storm? Det venter eit nytt eventyr på kvar side.

Dersom du ikkje har funnet eit prosjekt du synst passer for deg men du har framleis
lyst å hjelpe til kan du sjekke ut zooniverse.org som er ei samleside for mange
citizen science prosjekter. Det som er presentert her er berre eit lite utval av
det som er tilgjengelig. Om du har lyst å hjelpe til, men følar at du ikkje har
tid å sette av, så kan du låne litt av prosessorkrafta til datamaskinen eller
mobiltelefonen din via boinc.berkeley.edu. Boinc er eit distribuert data-nettverk
med regnekraft som kan jamførast med verda topp 10 raskaste datamaskiner. Her kan
du hjelpe til med å finne løysingar på alt frå om det finnes intelligent liv i
verdsrommet til korleis protein kan brettes for å potensielt løyse kreftgåta.

Lykke til.



«Nano – det er lite, det».

Tor Jan Berstad
Tor Jan Berstad
Redaktør

3. mai 2015
Nanoteknologi

Slik lyder det ofte fra folk når jeg forteller om hva jeg studerer. Det stemmer også; nano er lite. Så når man forteller om nanoelektronikk, er det vanskelig for mange å se for seg hva det er snakk om, og hvor dette kan brukes. For å forstå det kan det være lurt å se på historien til datamaskinen og hvordan konseptet med digital elektronikk oppsto.

3D-modell av et utkutt av en prosessor. foto - Intel SoC

3D-modell av et utkutt av en prosessor. foto – Intel SoC

Det er interessant å bemerke at konseptet av en datamaskin eksisterte lenge før konseptet for digital elektronikk. Mennesker har i omtrent 4500 år brukt mekaniske hjelpemidler for å hjelpe med regneoppgaver, da i form av abacus eller kuleramme. Deretter ble de mekaniske regnemaskinene mer og mer avanserte, og et av de mer interessante eksemplene av dette er den såkalte Antikythera-mekanismen, som antageligvis ble konstruert rundt 150–100 f.Kr. for å kalkulere stjerneposisjoner, og ser ut til være en svært komplisert og avansert konstruksjon. Lignende teknologi vil ikke bli sett før 1000 år senere, da planisphere og lignende maskiner ble utviklet.

Alle disse maskinene hadde en ting til felles, og det er at de hadde veldig spesifikke oppgaver, gjerne knyttet til astronomi. Dette var tilfellet helt til 1822, da Charles Babbage fomulerte sin idé om en datamaskin som kunne ta for seg generelle regneoperasjoner. Denne såkalte differansemaskinen var en slags mekanisk kalkulator, og sies å være den sanne forfaderen til dagens datamaskiner. Denne maskinen var enorm, og hadde veldig begrenset regnekapasitet sammenlignet med hva vi ser for oss som en kalkulator nå. Etter differansemaskinen kom det mange flere mekaniske datamaskiner, med høyere og høyere kompleksitet og størrelse. Dette ville vise seg å være den største begrensningen for en analog mekanisk maskin, da store deler var tunge og bevegde seg sakte. Det var åpenbart et det måtte nytenkning til her for å effektivisere datamaskinen.

Det var i 1936 at den første universelle elektroniske datamaskinen ble beskrevet, av ingen andre enn Alan Turing. Transistoren hadde enda ikke blitt bygget, så denne maskinen var teoretisk. Likevel er dette grunnlaget for det vi ser på som datamaskinen i dag. Disse ideene ble også senere implementert ved hjelp av elektromekaniske maskiner, som brukte mekaniske brytere for å styre strømmen igjennom maskinen. Den første “turing-komplette” datamaskinen ble bygget i 1946 og het ENIAC, og selv om denne var konstruert for å kalkulere artilleriskudd for det amerikanske forsvaret, kunne den også programmeres generelt for nesten hvilken som helst oppgave. Siden den brukte vakuumrør var den også omtrent tusen ganger raskere enn de elektromekaniske maskinene. Men vakuumrør hadde sine egne problemer. De var store, brukte mye energi og utviklet mye varme. Komplekse systemer som ENIAC var enorme og kunne fylle flere rom, samtidig som de var langt mindre kraftige enn de fleste billige kalkulatorer er i dag.

Replica-of-first-transistor - GPL

Verdens første transistor – GPL

Omtrent samtidig ved Bell labs ble den første transistoren konstruert. For de som ikke vet dette, er en transistor en slags spenningsstyrt bryter. Enkelt forklart har den to innganger og en utgang, der den ene inngangen styrer om signalet fra den andre kommer fram til utgangen. Denne transistoren var cirka 10 cm i det vi nå ville kalt bredde, og dermed ikke stort mindre enn et vakuumrør. Derimot var den lettere og brukte mindre energi. Forskere som hadde ansvaret for andre prosjekter ved laboratoriet, så straks potensialet i dette, og brukte disse transistorer til å utvikle mindre og lettere versjoner av en teknologi som ville forandre verden, nemlig radio. Det ville ta noen år til før transistorer ble brukt i datamaskiner, men da de tidlig på 50-tallet utviklet de første transistorradioene, ble disse enormt populære. De var vesentlig billigere å produsere enn tilsvarende radio med vakuumrør og varte lenger på datidens batterier. Milliarder av disse ble produsert på 60- og 70-tallet. Dette er mulig fordi transistorer også har en forsterkningseffekt som kan brukes til å bygge forsterkere til radiosignaler.

På 50-tallet startet også forskere med å sette transistorer inn i datamaskiner i stedet for vakuumrør. Dette brakte med seg mange av de samme fordelene som ved radio, og samtidig den største fordelen av dem alle: størrelse. Transistorene som etter hvert ble utviklet, kunne være mye mindre enn vakuumrørene, og det førte til at størrelsen på maskinene i forhold til datakraften kunne minke betraktelig.

Disse transistorene var av typen BJT, noen som betyr at de trengte to forskjellige typer halvledere for å fungere. Dette begrenset hvor små de kunne være. Transistorene på denne tiden kunne altså ikke være mindre enn ca. en millimeter i lengde. Dette er fortsatt ganske lite, tilnærmet diameter på et nåløye, men allerede på 70-tallet hadde vi utviklet transistorer som var omtrent 10 µm i lengde, altså omtrent halvparten av bredden til et hårstrå.

MOSFET highres

Symbolet for en MOSFET transistor

Det var også rundt da at den teknologien vi enda bruker for design av digital elektronikk ble utviklet, nemlig CMOS. CMOS er en teknologi som kraftig forenkler måten vi laget digitale kretser på. Det økte også robustheten, altså evnen kretsen har til å gi ut riktige signaler kraftig. CMOS bruker komplementære oppsett av transistorer, gjerne av typen MOSFET, for å implementere logiske operatorer som AND, OR, NOT og så videre. Måten man setter transistorene opp på bestemmer altså hva slags logisk operasjon du får ut. Det er komplementært på den måten at transistorene logisk speiler hverandre om utgangen, noe som sikrer et sterkt utgangssignal ved at utgangen enten får forsyningsspenningen eller jord direkte oppkoblet mot seg, og aldri begge deler. På denne måten sikrer vi oss også et “friskt” signal ved at signalet kommer direkte fra forsyningspenningen, og ikke fra tidligere i kretsen.

Med denne teknologien kan man bygge en logisk funksjon som for eksempel en 2 input NAND med 4 transistorer. Teknologien har også fordelen av at den er inverterende, noe som sikrer en god fordeling mellom 0-ere og 1-ere i kretsen. Dette er fordelaktig for stabil strømforsyning. En annen fordel med CMOS kombinert med FET-transistorer er at hele kretsen kan bygges av et materiale, dopet polysilisium, med unntak av koblingene mellom de forskjellige portene som muligens må være metall. Denne prosessen er ganske komplisert, men kort oppsummert brukes forskjellige masker for å behandle forskjellige deler av kretsen med diverse gasser og eksponering for lys.

Det at vi kan behandle polysilisium på denne måten er det som gjør at vi kan bygge kretser på mikro- og nanonivå. Fordi vi bruker lys og optikk for maskene er det bølgelengden på lyset og kvaliteten på optikken som begrenser oss i stedet for størrelsen på verktøyet vårt. Det var denne utviklingen som gjorde av vi kunne utvikle transistorer som var kortere enn 1µm, altså diameteren på en gjennomsnittlige bakterie.  Jo mindre transistorene kan være, jo flere kan du ha. Det betyr mer datakraft du kan presse inn på et lite område og, mindre effektbruk.

Dette har ført til et evig press for å lage transistorer mindre og mindre, noe som fører til enorme fordeler og store utfordringer. Det er nemlig slik at elektronikken oppfører seg svært annerledes på så små størrelser enn man ville forventet. Dette fører til at man må beregne helt andre karakteristikker for transistorer på 100 nm enn på f.eks. 1  µm. På dette nivået begynner effektene av kvantefysikk å bli veldig merkbare, og kvantetunnelering (quantum tunneling) er en effekt man må regne med. Kanskje ikke så rart når 100nm er mindre enn diameteren på HIV-viruset. Dette er også rundt det minste nivået vi jobber med på UiO (90 nm).

MOSFET Snitt highres

Snitt av en MOSFET transistor med områdene merket. foto- Wikipedia Commons.

Andre steder har de kommet enda lenger med denne prosessen, og ved dags dato ligger de minste masseproduserte transistorene på 14 nm, altså mindre enn det minste viruset og bredden til celleveggen i de fleste bakterier. Teoretisk sett kan vi lage transistorer som er enda mindre, og allerede i 2010 ble det laget en transistor som var 4nm i lengde, som bestod av 7 atomer. Den minste transistoren ble laget i 2012, og består av et enkelt fosforatom festet på en overflate av silisium. Det vil si at den har en lengde på rundt 180 pm. Hvis denne teknologien utvikles videre, vil kanskje nanoelektronikk-retningen ved IFI måtte skifte navn til picoelektronikk, for ikke å henge etter slik som fysisk gjør med sin svært utdaterte mikroelektronikk.

Ved hjelp av disse bittesmå bryterne har vi altså klart å utvikle datamaskiner med enorm kraft i ekstremt små pakker. 1.5 milliarder transistorer som kan behandle hundrevis av milliarder av flyttallsoperasjoner per sekund med en prosessor som i praksis kun er 177 kvadratmillimeter, altså ca. ¼ størrelsen av et frimerke.