Kategoriarkiv: Farmasi



Tilfeldige oppdagingar

Ole-Christian Schmidt Hagenes
Ole-Christian Schmidt Hagenes
Journalist

15. september 2015
Farmasi

På slutten av femtenhundretalet forsøkte Christopher Columbus å
få den portugisiske kongen til å finansiera utforskinga av den
vestlege ruta til Asia. Sidan Portugal akkurat hadde gjennomførd
ein vellukka ferd rundt sørspissen av Afrika, så var ikkje kongen
særleg interessert i å nytte pengar på ei ukjend og mogeleg
farefull ferd. Neste stopp for Columbus var det nyleg foreina
Spania. I byrjinga fekk han avslag også frå Spania, men etter
fleire år med lobbyverksemd og forhandlingar, fekk han
gjennomslag i januar 1492. I september sat han segl vestover frå
Kanariøyene. Fem veker seinare nådde dei land, på det som
Columbus trudde var Aust-Asia, men eigentlig var ei av øyane i
Bahamas. Grunnen til at Columbus trudde han fant Aust-Asia var
kluss med måleeiningar. Columbus hadde lært at ein lengdegrad ved
ekvator var 56⅔ mil lang. Det han derimot ikkje hadde lært var at
det var arabiske mil, og ikkje den kortare romerske mil. Den
førte til at Columbus rekna feil med omlag 10,000km på
jordomkrinsen. Så der han forventa å finna Aust-Asia var det
tilfeldigvis eit heilt anna kontinent, som idag heiter Amerika.

Som med mange andre oppdagingar, stammar og mikrobølgjeomnen
frå andre verdskrig. Britane hadde utvikla ein høgenergi
mikrobølgjegenerator til bruk i radar. Denne vart tilbydt USA i
bytte mot finansiell og industriell støtte. Under testing av
mikrobølgjegeneratoren i 1945 oppdaga Percy Spencer, at ein
sjokolade han tilfeldigvis hadde i lomma hadde smelta. Det første
som Spencer bevisst kokte med mikrobølgjer var popcorn.

I 1879 jobba Constantin Fahlberg på John Hopkins University med
kulltjærederivater. Under ein middag, oppdaga han at alt hadde
byrja smake søtt. Han hadde bokstavleg talt tatt med seg litt av
arbeidet heim, i form av å gløyme å vaske henda. Han skunda seg
tilbake til laboratoriet, og byrja å smake på alt på
arbeidsbenken. Alle glas, beger, og skålene han hadde brukt den
dagen vart smakt på, heilt til han fant kjelda til søtsmaken.
Tilfeldigheiter hadde ført til oppdaginga av det første kunstige
søtingsstoffet, seinare kjend under namnet Sakkarin.

På 60-talet jobba Spencer Silver hjå 3M med å utvikla sterkare
lim, men enda i staden opp med å laga eit svakt lim som behaldt
klebeevna. Han hadde funne ei løysing utan eit problem, og
arrangerte i fleire år foredrag og seminar internt i 3M utan at
nokon hadde eit problem til løysingen hans. Problemet dukka opp i
1974, i form av ein annen 3M forskar, Art Fry. Art song i det
lokale kyrkjekoret, og irriterte seg over at bokmerka frå
onsdagsøvingane ramla ut av salmeboka på søndagen. Saman
utvikla dei det vi idag kjenner som post-it.

Richard James var ingeniør i den amerikanske marinen under andre
verdskrig og jobba med å utvikla fjører for stabilisering av
instrumenter ombord på skip. I 1943 velta han ved ei
tilfeldigheit ei fjør ned frå ei hylla og oppdaga at fjøra tok “
steg” ned frå hylla, via ein stabel med bøker, ned på pulten før
den landa på golvet og vart ståande. James eksperimenterte med
fleire typar stål og testa dei ut på naboungane. Etter omlag eit
år hadde han funnet den perfekte oppskrifta og trappetrollet var
fødd. Første parti på 400 trappetroll vart seld på under 90
minutt, og suksess var eit faktum.

Penicillium notatum (Wikimedia)

Penicillium notatum (Wikimedia)

Ingen artikkel om tilfeldige oppdagingar er vel komplett utan
historia om Penicillin. Då Alexander Flemming sorterte
petriskålane sin i september 1928 oppdaga han noko rart. I ei
petriskål med stafylokokkar oppdaga han ei forureining. Det vaks
mugg i den, og rundt muggen såg det ut til at stafylokokkane var
drepne. Flemming sin hypotese var at noko i muggen hadde drepe
bakteriane. Flemming brukte fleire veker på å gro nok av muggen
til å bevise at den hadde antibakterielle evnar. Diverre var
ikkje Flemming ein god kjemikar, han var utdanna bakteriolog, og
hadde dermed ikkje mogelegheit til å effektivt isolere dei
antibakterielle komponentane i muggen. Han kom opp med namnet
Penicillin frå namnet på soppen, Penicillium chrysogenum, som
danna muggen. Diverre var Flemming ein dårleg formidlar av
forskinga si, så det var få som la merke til den før i 1938. Då kom
Dr. Howard Florey over ein av artiklane til Flemming. Det var
Florey i lag med kollega Sir Ernst Boris Chain, som utførte dei
første testane av Penicillin på menneske. Flemming, Florey og
Chain fekk Nobelprisen i medisin i 1945 for oppdaging av
Penicillin.



Krokodill – stoffet som gjør at du råtner innenifra

Elina Melteig
Elina Melteig
Journalist

19. juli 2014
Farmasi

De finnes et knippe stoffer som er ekstremt avhengighetsskapende. Et av disse stoffene gjør at du råtner innvendig. Likevel klarer ikke brukerne å slutte å ta stoffet. De fleste lever i lengden to til tre år etter at først har tatt krokodill. Dette gjør det til et av de mest dødelige stoffene som finnes.

Levende lik

Krokodill har fått navnet sitt fra endringene som skjer i huden kort tid etter at man først tar dopet. Man får nemlig et skjellaktig hardt lag der stoffet injiseres, påfulgt av fargeendring. Over tid råtner denne huden. I de verste tilfellene råtner huden helt inn til beinet slik at man faktisk blir en vandrende zombie. Dersom det har gått så langt må som regel det utsatte lemmet amputeres. Ofte vil en rusmisbruker dø i løpet av kort tid fordi kroppen er råtten.

Russisk rulett

Stoffet er opprinnelig fra Russland. Russland har lenge slitt med en høy andel heroinmisbrukere. Krokodill er billig og lett å produsere og er derfor blitt ekstremt populært fordi det gir en sterkere ruseffekt enn heroin. Stoffet heter egentlig desomorfin. Stoffet i ren form er ikke like giftig som det som selges på gata. Når stoffet produseres av amatører blir det gjerne ikke rent. Dette stoffet har spredt seg til hele verden og er stadig populært, til tross for skadene det gir.

Inneholder bensin

Innholder: Desomorfin, bensin, malingsfortynning, jod og rød fosfor. Denne miksen etser opp årene innenifra. De fleste som tar stoffet får merker i løpet av kort tid. Dess mer urenheter det er i stoffet dess raskere råtner du. Man kan spørre seg hvorfor noen vil gjøre dette mot seg selv, men de fleste som begynner med dette tror det er vanlig heroin eller er ikke klar over skadeeffektene av stoffet. Det er billig å produsere og enkelte velger dette stoffet til fordel for heroin av økonomiske årsaker.

Finnes trolig i Norge også

Det er flere som hevder at stoffet finnes i Norge. Likevel er det foreløpig ikke gjort noen beslag på det. Det er trolig ikke et stort marked for det, men det er et stoff som overvåkes nøye av myndighetene.



Crystal meth

Elina Melteig
Elina Melteig
Journalist

13. juli 2014
Farmasi

Det finnes stoffer som kan få harmløse kjemilærere til å bli fryktinngytende gangstere. Stoffet metamfetamin har blitt verdenskjent etter TV-serien «Breaking Bad».

Det er et narkotisk stoff som ikke er helt ulikt amfetamin. Det har den kjemiske formelen C10H15N. Eller som en kjemiker, for eksempel rollefiguren Walter White fra «Breaking Bad», ville ha sagt: N-metyl-1-fenylpropan-2-amin. I ren form er det et hvitt pulver, men kan også forekomme som krystalliske strukturer. Da kalles det crystal meth. Det er ikke uvanlig å tilsette blå konditorfarge, eller verre ting, for å gjøre stoffet blått slik at det skal likne på stoffet i TV-serien.

Alzheimers:

I TV-serien reklameres det med en svært høy renhet. Det som selges på gaten er sjeldent særlig rent. Den største forskjellen på amfetamin og metamfetamin er at sistnevnte er mer fettløselig. «Hva så?» spør du kanskje? Det betyr at virkningen kommer raskere og derfor kan fremstå som sterkere. Stoffet likner på amfetamin og kokain, men i motsetning til disse to stoffene er metamfetamin betraktelig mer ødeleggende for hjernens nevrotransmittere. Det vil si at den delen av hjernen som overfører signaler fra en hjernecelle til en annen blir ødelagt. Denne type skade kan minne om Alzheimers, og er sjelden hos unge mennesker.

Kjipe ting:

Dette narkotiske stoffet virker ved at man blir i bedre humør og det kan virke som om tankene går raskere. Det reduserer av en eller annen pussig grunn evnen til kritisk tenkning slik at man vil ta større sjanser. En konsekvens av dette er at mange havner i alvorlige bilulykker eller liknende. Pulsen og blodtrykket øker. Pupillene blir ofte større. Bruk av dette stoffet vil øke sjansene for hjerte- og karsykdommer. Økt blodtrykk og puls (gjerne i skjønn forening med lite mat og søvn) gjør at brukere ofte har skjelvende hender og fingre. Ofte er de overopphetet og kan svette en del. Ofte vil de ha redusert appetitt sammen med kramper i magen. Ikke overraskende vil man kunne få hodepine, svimmelhet, uklart syn, hallusinasjoner, paranoia, psykoser, panikk, ukontrollert aggresjon, søvnvansker (…). Slik kan man legge ut om kjipe bivirkninger ganske lenge.

Den vanligste måten å innta stoffet på er å røyke det. Dette ødelegger lungene. Langvarig bruk gir Alzheimers-liknende skader i hjernen, nyresvikt, svekket immunforsvar, blindhet, indre blødninger og benskjørhet. Mange av de mer alvorlige effektene er ikke nødvendigvis en følge av stoffet i seg selv, men kan delvis følge av mangel på søvn og riktige næringsstoffer. Det er ingen hemmelighet at man blir alvorlig syk av å spise feil, eller helt enkelt ikke spise, og man blir ikke bedre av å ta narkotika på toppen av det hele. Ifølge drugabuse.com er det nesten 25 millioner metamfetaminbrukere i verden. Det vil si fem ganger Norges befolkning.

Produksjon:

Det går an å lage metamfetamin, men fordi det er forbudt går vi ikke nærmere inn på hvordan. Fordi crystal meth vanligvis ikke er rent er det interessant å vite hva det er populært å blande det ut med. Det er ikke uvanlig at man kan finne frostvæske, fyringsolje, batterisyre eller andre syrer. Ingen av disse ingrediensene er spesielt helsefremmende. Det skal sies at å blande det ut med syre gjør at mindre av stoffet blir tatt opp i kroppen. Dette avhenger også av hvilken metode man bruker for å innta det.

Produksjon av metamfetamin er ekstremt farlig. Ikke bare for den som lager det, men for hele nabolaget ettersom det produseres gass. Avhengig av den kjemiske kompetansen til laboranten og av stoffene man starter med vil man kunne forurense nærmiljøet med alt fra rød fosfor i gassform til kloroform. Sistnevnte har blitt brukt i detektivhistorier gjennom tidene for å bedøve ofrene.

Det ser kanskje kult ut på TV, men dette er stoffer man helt klart bør holde seg unna.