Kategoriarkiv: Vitenskap



Maskinlæring

Den 6. februar 2015 annonserte Microsoft at deres superdatamaskin er den første i verden til å slå mennesker på bildegjenkjenning. Forskere fra Google, Microsoft og mange universiteter verden over konkurrerer hvert år om å lage de beste metodene for bildegjenkjenning. I superdatamaskiner modellerer de nervenettverk ved hjelp av matriseregning, og trener de virtuelle nervecellene med tusenvis av bilder med fasit (treningsdata). Bildene er sortert i 1000 kategorier, inkludert tabby cat, water bottle sheep og military plane. Etter å ha lært av mange bilder innenfor hver kategori kan dataprogrammene fastslå hva som er på et bilde, og har riktig svar på over 95% av bildene. Mennesket de sammenligner resultater med fikk 5.1% feil. På grunn av mange nærliggende kategorier (flytyper, biltyper, katteraser, hunderaser osv.) og varierende kvalitet på bildene er det vanskelig også for mennesker å klassifisere alle bildene riktig.

 

Kunstig intelligens og maskinlæring har vært et stort forskningsfelt de siste 50 årene. Datamaskiner blir bedre og bedre på å se mønstre og uregelmessigheter, til å klassifisere og analysere data og forutsi endringer eller oppførsel ut fra disse data. På internett brukes maskinlæring til å finne frem riktige søkeresultater, velge beste reklame, identifisere trusler og svindelforsøk og mye mer.

Wikipedia Commons

Deep Blue – foto Wikipedia Commons

Etter hvert har datamaskiner også blitt gode på oppgaver man tradisjonelt sett har tenkt krever strategi og kreativitet. I 1996 ble Deep Blue den første superdatamaskinen til å slå en regjerende verdensmester i sjakk, noen tiår tidligere var dette utenkelig. Maskinen kunne se på tusenvis av muligheter mange runder frem og velge de beste trekkene. Etter seks spill ble vinneren allikevel regjerende mester Garry Kasparov, med stillingen 4—2. I omkampen året etter ble stillingen 3,5—3,5.

Jurvetson_Google_driverless_car_trimmed

Selvkjørende bil, foto – Wikipedia Commons/Google

Til og med i veldig kreative yrker, blant annet som musiker, kan man måtte konkurrere med datamaskiner i fremtiden. Wolfram Tones genererer musikk med mange instrumenter basert på musikkteori, maskinlæring og kunstig intelligens. Tjenesten kan lage praktisk talt uendelige mengder med musikk, og man kan tilpasse instrumenter, sjanger og rytme etter ønske. Wolfram Tones finnes gratis på tones.wolfram.com, og er bare et av flere maskinlæringsprosjekter som Wolfram har.

 

Språkforståelse og konversasjon har vist seg å være mye vanskeligere for datamaskiner. IBMs superdatamaskin Watson ble laget for å spille Jeopardy, et amerikansk game show hvor deltakerne må svare riktig på quiz-spørsmål med obskure formuleringer og hint. I februar 2011 slo Watson de to beste Jeopardy-spillerne med 3 ganger så stor sluttsum som de andre deltakerne. I seg selv er det ikke så nyttig med en quizmaskin, men programmer som kan beherske naturlig språk ville absolutt vært nyttig. Dette forskes mye på, og det er ikke utenkelig at i løpet av noen tiår vil kundeservice og supportlinjer bli erstattet med datamaskiner som forstår brukerens problemer og svarer minst like godt som mennesker ville gjort.

A MQ-9 Reaper unmanned aerial vehicle prepares to land after a mission in support of Operation Enduring Freedom in Afghanistan. The Reaper has the ability to carry both precision-guided bombs and air-to-ground missiles. (U.S. Air Force photo/Staff Sgt. Brian Ferguson)

MQ-9 Reaper – foto. U.S. Air Force/Staff Sgt. Brian Ferguson)

Maskinlæring brukes i dag i tidlige prototyper for selvstyrte biler. Disse kan ha sensorer og kameraer i alle retninger, se mer og reagere mye raskere enn mennesker. Google, Tesla, Nvidia og DARPA er bare noen av mange selskaper som er involvert i utviklingen av selvstyrte biler. Prototypene deres bruker maskinlæring til å reagere på input fra alle kameraene og sensorene de er utstyrt med. Ved at mennesker «trener» opp bilene kan de lære seg de riktige reaksjonene til forskjellige hendelser, for eksempel bremsing og svinging. Prototypene er ikke langt unna å være like sikre som mennesker i de fleste situasjoner. I tillegg til økt reaksjonsevne og synsfelt er det også en fordel at biler ikke blir distrahert av tekstmeldinger eller passasjerer, og ikke drikker alkohol. Bilene må ikke være perfekte, men de må være vesentlig sikrere enn menneskelige sjåfører, og det skal ikke så mye til.

 

I nær fremtid kan denne og lignende teknologi brukes i autonome biler, båter, tog, fly, droner og våpen. Sosialistisk Venstreparti foreslår nå å forby alle autonome våpen, av etiske og juridiske grunner. Når maskinene blir mye raskere, mer effektive, sikrere og generelt sett bedre enn mennesker, bør man fortsette å la mennesker gjøre disse farlige oppgavene?

 

Kilder:

Delving Deep into Rectifiers: Surpassing Human-Level Performance on ImageNet Classification, Microsoft Research

GTC 2015: Leaps in Visual Computing, NVidia

Wolfram Tones, Wolfram

Globalt forbud av autonome våpen, NRK



The Maglev

Kristina Remme
Kristina Remme
Journalist

3. mai 2015
Miljø

Nei, jeg snakker ikke om høyhastighetstoget. Maglev er en enorm vindturbin som kan revolusjonere verdens energiproduksjon fordi den benytter magnetiske lagre i stedet for konvensjonelle kulelagre som brukes i vindmøller. Dette sørger for en friksjon på tilnærmet null. Guangzhou Energy Research hevder at denne vindturbinen kan utnytte vinden selv om hastigheten kun er på 1.5 m/s. En vindmølle, derimot, trenger en vindhastighet på minst 3 m/s, og vil likevel gi lavere effekt enn maglev. I tillegg skal turbinen kunne operere selv om vindhastigheten overstiger 40 m/s.

Den største vindturbinen i verden er i dag på 5 megawatt. Maglev kan produsere så mye som en gigawatt med strøm. Det er nok til å levere energi til 750 000 boliger. I forhold til en vanlig vindturbin vil teknologien til en Maglev øke effektiviteten med 20 % og redusere driftskostnadene med 50 %. I tillegg påstås det at den har en levetid på ca 500 år.

Ed Mazur, leder for Maglev Wind Turbine Technologies, mener at de kan levere ren kraft til mindre enn ti øre per kilowattime, samtidig som den vil kreve mindre areal enn hundre vanlige vindmøller. Likevel vil det koste dem minst 444 millioner kroner å bygge denne kolossale bygningen.

I november 2007 startet byggingen av verdens største fabrikk for produksjon av maglev vindturbiner. Denne fabrikken vil kun produsere Maglev vindturbiner med kapasitet fra 400 til 5000 watt.

Kilder:

http://inhabitat.com/super-powered-magnetic-wind-turbine-maglev/



En Teoretisk Situasjon

Rune Sivertsen
Rune Sivertsen
Journalist

3. mai 2015
Annet

Det er rundt 7.3 milliarder i verden, den samme verden som føder flere hundre tusen nye mennesker hver eneste dag i følge UNICEF. Med andre ord vil den menneskelige befolkningen bare fortsette å øke til man når et bristepunkt, om man ikke allerede har det. Det er veldig få måter å effektivt senket antallet, ved krig og sykdom for eksempel. Vi kan dog la også tenke oss en teoretisk situasjon; hva om man fikk tilgang til alle verdens kjernevåpen, ville det hjelpe på å senke tallene?

 

Det første man da må finne ut er hvor man skal finne den beste kandidaten til et slikt formål. Om man sjekker statistikken for atomvåpen som har blitt brukt opp igjennom årene, finner man russernes «Tsar Bomba», en hydrogen bombe med energi på 50 Mt testet i 1961. Dette er også den største bomben som både finnes (som vi vet om), og som har blitt testet. Dette monsteret ville skapt brannskader når man var hundre kilometer unna, men hva om vi brukte den på nytt et annet sted?

 

Det viktigste kriteriet for å kverke flest mulig er å velge en plass der befolkningstettheten er veldig høy over et stort areal. Med andre ord vil det kun funke om vi velger en by. Om vi bruker et lite hendig verktøy fra Alex Wellerstein, kan vi regne ut akkurat hvilken by som egner seg. Gode kandidater er Shanghai, Tokyo, Delhi og Beijing, alle disse byene er noen av de største verden både med areal og befolkningstetthet. Blant annet vil Tokyo være gigantisk om man tok med alle byene i utkanten av den allerede store byen.

 

Siden vi alle har sett den fine regnbuen i Terror in Resonance, bestemmer vi oss for å utløse den i lufta. Om den gikk av over Tokyo ville 11 372 360 mennesker fått en kjip kveld, i Delhi lengre vest ville 13 989 210 lidd den samme skjebnen mens byene i Kina ville være noen millioner unna. Med andre ord vil man maksimalt klart å ta ut rundt 2 promille av hele verdens befolkning i løpet av en dag. Et antall menneskeheten ville brukt 2 måneder på å føde tilbake.

 

Det er faktisk ikke det verste heller. Du kan ikke, med å begå et slikt ekstremt massemord, komme nær de fleste andre groteske handlinger opp igjennom historien. Selv bare en region under andre verdenskrig, Østfronten, har rundt de tilsvarende dødstallene. En atombombe i seg selv er med andre ord ikke en gang like dødelig som en krig mellom to verdensmakter uten noen. I Japan ville nå rundt 10% av hele landets befolkning være død.

 

Et kjernevåpen ville med andre ord, om det var helt alene, ikke kunne gjøre noe med menneskeheten i det hele om man så bort fra alle problemene i ettertid. Japan er tross alt en øy man kan flytte bort fra. Man kan godt argumentere for at det ville være bra at første Juli i 1916 ikke lenger var den ‘blodigste dagen i mannsminne’; det er vel kanskje verdt å ha Guinness verdensrekord som vil vare en stund? Lykke til!



«Alt jeg vet er at jeg intet vet»

Kristina Remme
Kristina Remme
Journalist

3. mai 2015
Vitenskap

«Alt jeg vet er at jeg intet vet» er en av de mest kjente sitatene til Sokrates. Sokrates mener at vi ikke kan være 100 % sikre på noe som helst, og de som innser dette, er vise. Vi mener likevel ofte at vi vet ganske mye. Spesielt om andre mennesker. Måten vi dømmer og tolker andre mennesker på, kommer an på hvordan vi forklarer hvorfor de gjør det de gjør. Denne forklaringen påvirkes av alt fra kulturelle normer og antakelser til egne livserfaringer. Og vi er eksperter på å overbevise oss selv om at vi har tolket riktig. Ut ifra våre egne forklaringer kan vi for eksempel dømme drap som mord, selvforsvar eller som en helteakt. Vi kan dømme en hjemløs mann som et offer for samfunnet eller som en lat og initiativløs person som tydeligvis fortjener sin skjebne. Men hva vet vi egentlig?

I følge Sokrates vet vi egentlig ingenting. Vi kan kun anta ut ifra vår egen analyse, og da må vi også anta at informasjonen vi har samlet inn er riktig. Likevel dømmer vi andre som om vi vet alt vi trenger å vite for felle dommen. Enten for å forstå dem vi bryr oss om, eller for å beskytte oss mot mulige trusler. Men ikke alle er like faktaorienterte som andre.

Noen velger for eksempel å tro på stjernetegn. Hva er vel enklere enn å la astrologien gi oss svarene? Slik kan man enkelt skaffe seg fordommer om personer før du engang har snakket med dem. Tilhengere av astrologien kan finne på å si noe sånt som «Tvillingen har to personligheter, så vær forsiktig.» eller «Han er løve, så han er modig». Andre nekter å tro at stjernenes plassering kan påvirke personlighet. De krever derfor observasjon eller interaksjon med personer før de trekker sin slutning. Det krever kanskje litt mer, men til gjengjeld vil man komme frem til en konklusjon som ikke kun er basert på pseudovitenskap som oppsto senest 2000 år f.Kr.

Likevel feiltolker vi andre mennesker hele tiden. Den vanligste feilen vi gjør er å forklare en handling ved å tillegge årsaken til personens personligheten. Vel å merke gjelder dette stort sett kun når vi observerer noe negativt eller uventet (Social psychology; David Myers, Jackie Abell, Arnulf Kolstad & Fabio Sani; p.122). Det betyr at når vi observerer en persons oppførsel, vil vi anta at dette beviser at han eller hun er sånn eller sånn. Se for deg at du er sjefen i en fabrikk og produktiviteten i fabrikken synker. Det er lettere å anta at arbeiderne har blitt latere enn at arbeidsforholdet har forverret seg. Det samme skjer når en lærer ser at en ung gutt kaster stein på klassekameratene sine. Det er enklere for læreren å anta at han gjør dette fordi han har en aggressiv personlighet enn at han faktisk reagerer på mobbing. Det er dette «the fundamental attribution error» går ut på.

«Den fundamentale attribusjonsfeil» er vanlig å finne i individualistiske kulturer, som vi igjen finner i den vestlige verden. Feilen går ut på at man undervurderer situasjonens påvirkningskraft og overvurderer personenes indre egenskaper. Sosialpsykologiens viktigste lærdom er nettopp det at vårt sosiale miljø påvirker oss til enhver tid. Alt vi gjør og sier kommer an på det vi selv tar med oss til situasjonen men også situasjonen vi er i.

Flere psykologiske eksperimenter viser til at den fundamentale attribusjonsfeil er en reell tendens. Et av disse ble gjennomført av Edward Jones og Victor Harris (1967). Noen studenter fikk i oppgave å opptre som debatt-deltakere som enten kjempet for eller imot Cubas leder, Fidel Castro. Andre studenter fikk beskjed om å være publikum. Publikumet fikk deretter beskjed om at debatt-deltakerne selv hadde valgt hvilken siden de ville snakke for. Ikke overraskende trodde publikum dermed at valget reflekterte personens egne holdninger. Det som derimot er overraskende, er at dersom publikum i stedet fikk beskjed om at valg av side ikke var frivillig, trodde mange likevel at debatt-deltakerne som talte Castros sak, faktisk mente det de sa. Det er som om de tenker «Ja, jeg vet at han fikk tildelt oppgaven, men du vet, jeg tror at han egentlig mente det han sa.» (Social psychology; David Myers, Jackie Abell, Arnulf Kolstad & Fabio Sani; p.126).

«The fundamental attribution error» kan være så fristende at selv når vi vet at vi er årsaken til noen andres handlinger, vil vi fortsatt legge skylden på personligheten. Vi kan være veldig flink til å forklare egne handlinger som et resultat av en situasjon, men likevel være blind for at vi påvirker andres handlinger. For eksempel dersom Per oppfører seg ydmykt og Ole gjør det samme, vil Per lett forstå sin egen handling, men samtidig tro at Ole kun lider av dårlig selvtillit. Vi antar rett og slett at folk er slik de handler (Social psychology; David Myers, Jackie Abell, Arnulf Kolstad & Fabio Sani; p.126).

 

«Hva tenker du om tyskerne som torturerte og drepte jøder under andre verdenskrig? Du tenker mest sannsynlig at du aldri ville gjort det samme.»

Hva tenker du om tyskerne som torturerte og drepte jøder under andre verdenskrig? Du tenker mest sannsynlig at du aldri ville gjort det samme. En vanlig konklusjon er at nazistene var ondskapsfulle og direkte sadistiske. Dette bringer meg inn på et veldig kjent og fascinerende eksperiment, nemlig Milgrams studie om lydighet. Eksperimentet startet i 1961, før etikk og moral ble relevant i psykologiske eksperimenter. Førti menn, i en alder fra 20 til 50 år, deltok i det første studiet. Deltakerne ble lurt til å tro at eksperimentet omhandlet hvordan straff kan påvirke hukommelse. I tillegg ble deltakeren villedet til å tro at han og en annen deltaker skulle være med på eksperimentet samtidig og at rollene ble tildelt tilfeldig. Den andre personen var i stedet en skuespiller som alltid fikk rollen som elev og deltakeren fikk alltid rollen som lærer.

Læreren observerte at eleven ble bundet fast til en stol og ble tilsynelatende festet til elektriske ledninger som var knyttet til sjokkgeneratoren i det andre rommet. Læreren fikk deretter et sett med hukommelsesoppgaver som han skulle gi eleven gjennom et toveis kommunikasjonssystem. De kunne dermed kommunisere, men ikke se hverandre. Dersom eleven ikke klarte oppgaven, fikk læreren beskjed av forskningslederen om å straffe eleven med et elektrisk sjokk. Sjokkgeneratoren hadde 30 brytere, der den første ga 15 volt, og resten økte steg for steg opp til hele 450 volt.

«Sjokk generatoren hadde 30 brytere der den første ga 15 volt, og resten økte steg for steg opp til hele 450 volt.»

For hver feil eleven gjorde, måtte læreren øke dosen. Dersom læreren kviet seg for å fortsette, fikk han beskjeder som «bare fortsett», «du må fortsette» eller «fortsett, du har ikke noen valg». Elevens utsagn var spilt inn på forhånd slik at alle deltagerne fikk den samme responsen. Ved 75 volt begynte klagingen og ved 150 volt sier eleven «nå er det nok, få meg ut herfra. Jeg fortalte dere jo at jeg har hjerteproblemer. Hjertet mitt begynner å gi meg problemer nå. Få meg ut herfra, vær så snill … jeg nekter å fortsette». Etter 200 volt begynner eleven å skrike og rope «slipp meg ut, slipp meg ut!» hver gang han får straff. Ved 300 volt nekter eleven å svare på spørsmålene, men fortsetter å skrike «slipp meg ut!». Læreren får beskjed om at eleven må straffes hvis han ikke svarer på spørsmålet. Ved 345 volt er eleven helt stille. Hvor mange av deltakerne tror du valgte å følge ordre om å gå hele veien til 450 volt? Da Milgram spurte godt utdannede mennesker om dette, mente de at så å si ingen kom til å gå hele veien.

 

Under eksperimentet ble de fleste deltakerne synlig stresset. Noen begynte å skjelve, svette, le nervøst, og i noen tilfeller fikk deltakeren kramper.  Likevel valgte 26 (60%) av deltakerne å gi eleven hele 450 volt. Selv om noen av disse protesterte underveis, valgte de likevel å være lydige. (Psychology The science of mind and behaviour; Nigel Holt, Andy Bremner, Ed Sutherland, Michael Vliek, Mickael Passer & Ronald Smith, Secon edition; p. 528).

 

Disse deltakerne var helt tilfeldig valgt. De var vanlige mennesker med forskjellige jobber og utdannelser. Noen vil argumenter om at de som valgte å fullføre eksperimentet rett og slett bare var lydige. Som om det er en egenskap som ikke påvirkes av omstendighetene. Andre vil heller kalle dem ondskapsfulle og sadistiske. De aller fleste vil påstå at de selv aldri ville gitt mer enn 150 volt. Tenk deg at vi skulle gjenta dette eksperimentet i dag, der læreren blir tilfeldig valgt fra klassen din, men denne gangen er eleven faktisk koblet til strøm, og du er eleven. Er du trygg på at din klassekamerat ikke vil være lydig? Da Geher et. al undersøkte dette, kom de frem til at de fleste svarer nei. Vi er sikre på oss selv, og vi er usikre på andre. Og i tillegg er de usikre på oss. (Psychology The science of mind and behaviour; Nigel Holt, Andy Bremner, Ed Sutherland, Michael Vliek, Mickael Passer & Ronald Smith, Secon edition; p. 529).

Betyr dette at de antar at minst én av deres medstudenter kan være så sadistiske eller så lydige at de er villig til å drepe? Eller betyr det at omstendighetene kan føre til at en person tror at han har null ansvar for utfallet i en slik situasjon? Hvordan kan vi komme frem til den rette konklusjonen?

Det finnes flere teorier på hvordan vi bør tolke atferd på best mulig måte. Jones og Davis (1965) foreslår at vi kan stille oss selv fem spørsmål for å komme frem til den beste konklusjonen.

  • Var atferden valgt frivillig?
  • Var atferden uvanlig?
  • Var atferden sosialt akseptert/forventet?
  • Gir atferden personen noen personlige fordeler?
  • Har atferden høy personlig påvirkning på andre?

Dersom svaret på alle disse spørsmålene er ja, kan vi ifølge Jones og Davis si at årsaken skyldes interne egenskaper. Som du kanskje ser, er det ikke lett å vite hva svarene er.

Om du våger å spørre hvorfor, kan svaret overraske deg. Til og med dersom personen er en du kjenner godt. Vi forventer sjeldent noe nytt fra venner eller familie. Vi har allerede dømt dem, og plassert dem i kategorier. Det de har gjort tidligere forventer vi gjerne å oppleve igjen. Men når vi ikke gir personen en sjanse til å forklare seg, er man dømt til å oppleve misforståelser. For dine forventninger og antakelser vil påvirke din tolkning, og den er ikke nødvendigvis riktig. Når du våger å spørre hvorfor, viser du også at du bryr deg nok til å finne ut hva som egentlig foregår. Du gir personen en sjanse til å bli tydelig. Men dersom du rett og slett ikke bryr deg nok til å spørre, kan det være lurt å innse at du faktisk ikke vet.



Reiseguide til ismånane

Ole-Christian Schmidt Hagenes
Ole-Christian Schmidt Hagenes
Journalist

19. april 2015
Astronomi

For dei som tykkjer at Alpene er for nærme og sørpolen ikkje er
eksotisk nok for ein påskeferie så finnest det no heldigvis
alternativ, nemlig ismånane i det ytre solsystemet. Vi byrjar
nærmast med månene rundt Jupiter. Reisetida er berre omlag 2år og
det er fleire attraksjonar å velje i.

Europa er den minste galileiske månen og er eit av dei jamnaste
objekta i solsystemet. Altså lite å by på for de som likar
fjellklatring eller slalom. Derimot er det endelause sletter som
ikkje eingong Nansen eller Amundsen har drøymt om å kryssa.
Problemet med overflateaktivitetar er strålinga frå Jupiter, uten
tunge verneklede overleverer man knapt ein dag. Heldigvis har
Europa eit hav under overflaten av is som man kan dykke i.
Snorkling etter krabbe blir nok ein utfordring da det er nærare
100km djupt. Men ingen veit kva som er å finne på botn. Kanskje
kjem du til å vere den første til å ete utanomjordisk sjømat?

Neste stopp rundt Jupiter er Ganymede, den største månen i
solsystemet. Ganymede har er bygd opp lagvis med is/vann med
omtrent 800km til botn. Her kan du få oppleve fleire hav på samme
dykketur. Overflata byr dessverre på få moglegheiter for
aktivitetar som ein nordmann vil forbinde med påskeferie, men vi
kan by på «Sci-Fi» rundtur. Du får blant anna sjå Ganymede City,
frå Arthur C. Clarke’s «3001: The Final Odyssey», og gården til
Bill i Robert A. Heinlein’s «Farmer in the sky».

Siste stopp på turen til Jupiter er Callisto. Her er heldigvis
strålinga ein god del lågare enn på dei andre galileiske månane.
Dette gjer at det er gode moglegheiter for guida krater-safari.
Ganymede har høgaste kratertettleik i solsystemet, så utsiktene
til ein spennande tur er til stades. Det er også eit hav under
overflata, men siden moglegheita for liv er større på Europa
anbefaler vi heller å dykke der.

Saturn er ein lengre reise på omlag 3.5 år, men til gjengjeld har
den litt av kvart å by på. Titan har ein atmosfære omlag 50%
tjukkare enn jorda, men berre 14% av tyngdekrafta, noko som
mogliggjer flyging med muskelkraft. Du kan velje mellom hang
glider der du bruke store «symjeføter» for å få fart eller eit
pedaldrevet fly. Titan har også fleire fjellkjedar med gode
moglegheitar for metan-snø. Diverre er det ingen skiheisar her
endå, men kanskje du blir den første til å kjøre slalom i
metan-pudder? Når du har slitt deg ut på ski, og vil slappe av
litt med å symje så, har Titan fleire store innsjøar å by på. Vi
anbefaler våtdrakt av tjukk type da innsjøane består av flytande
metan på omlag -190C.

Sydpolen av Enceladus kan by på geysirar som sprutar is, ein
solid paraply er påkravd då utfloda er på opptil 100kg/s. Det er
og gode moglegheiter for bre-vandring på Enceladus, men sjå opp
for sprekkar. Dei kan bli over 100km lange. Sidan Enceladus sin
omkrins berre er omlag 1500km og det ikkje er noko hav på
overflata som kan stoppa deg, har du gode moglegheiter til å bli
den første som har kryssa heile omkrinsen til eit himmellekam på
ski.

Kva er vel ein tur til ismånane utan krater? Iapetus har fleire
store krater, det største, Turgis, er heile 580km i diameter.
Kanten på krateret er ein forkasting som er opptil 15km høg. Den
beste utsikta over krateret er frå kanten i sør. Det er også
fleire andre store krater i nærleiken, som Malprimis, 377km i
diameter, og Falsaron på 424km. Det mest spektakulære krateret i
heile solsystemet kan nok Mimas by på. Sett frå rett vinkel ser
Mimas ut som «the Death Star» frå Star Wars grunna storleiken til
krateret i forhold til månen.

Uranus har ei reisetid på minst 7år, men om høge fjell er ditt
interessefelt er det vel verdt turen. Miranda har ein av dei
meste varierte topografiane i solsystemet. Blant anna den høgaste
klippeveggen i solsystemet, Verona Rupes, som er heile 20km høg.
Her ligg alt til rette for skrytebilete som er vanskeleg å slå i
dette solsystemet. Sidan Miranda berre har ein omkrins på omlag
1500km, kjem du til å gå tom for fjelltopper og daler. Då kan du
bytte til Titania. Toppene er nok ikkje like høge, men det er
nokon lange canyonar med bratte sider å velje i. Den lengste er
Messina Chasma, som går frå ekvator og nesten heilt til sydpolen.
Veggene er mellom 2 og 5 km høg, så det er nok å henge isøksene i
her og. Dessverre er lite vi veit om moglegheita for hav under
overflata til Titania då vi ikkje har besøkt Uranus sidan 1986.
Ta gjerne med dykk isbor og pilkestang og rapporter tilbake
eventuelle funn.

Ein siste åtvaring før du booker plass på neste rakett. Det er
særs dårleg mobildekning utover i solsystemet, så Instagram og
Facebook må vente til du har returnert. Lykke til og god reise.



Hva er del av en person?

Anonym
Anonym
Journalist

3. februar 2015
Vitenskap

Når er en protese en del av ens person, og ikke bare et tilbehør? Ved hjelp av åtte tegnede armer og noe tid har Husbjørnen samlet litt over 100 studenters meninger om begrepet person.  Studentene ble forklart forskjellige armers tilstand, og fikk så velge hvilke de anså som en del av eierens «person», etter sine egne definisjoner. De åtte armene, beskrevet under illustrasjonen, ble hos de fleste valgt med ulike kombinasjoner av form, funksjon, tilkobling, tilhørighet, biologi og opphav som argumentasjon.

 

Det vanligste svaret var «alt», med hele 20 svar og mange begrunnelser. Andre populære svar inkluderer biologi (ABEF) med 14, eget opphav (AB) med 13, form og tilkobling (ABCEF) med 12 og form (ABCDEF) med 11 svar. De enkelte armenes valgprosenter er vist på illustrasjonen, og det kan nevnes at armene alene hadde ingen merkbar sammenheng med kjønnet til velgeren. Blant de sammensatte svarene var det kun ett svar som viste tegn til kjønnsforskjeller (p < 0.05): Form og tilkobling (ABCEF) ble svart av 15% av mennene og kun 3% av kvinnene, men det skal da nevnes at kun 37% av de besvarende var kvinner. Den eneste negative sammenhengen mellom to armer var bilprotesen (G) og den lammede originale armen (B), som til en svak grad opptrådde hver for seg i besvarelsene.

 

Hvilke armer anser du som en del av personen?

Hva er en del av en person?

Hva er en del av en person?



Universet

Ingvild Hvinden
Ingvild Hvinden
Redaktør

25. juli 2014
Vitenskap

I løpet av vinteren og våren har jeg vært på bursdagsfester og lignende tilstelninger med familien, og smalltalken sitter alltid løst. Ettersom jeg nettopp har begynt på universitetet, går som oftest spørsmålene i hvordan jeg har det, hva det er jeg egentlig studerer og hva slags jobb det er studiene mine kan gi? Det sistnevnte spørsmålet er alltid like vanskelig å svare på, mest fordi jeg egentlig ikke vet helt sikkert. Det avhenger av så mye forskjellig. Sånn er det ofte med det meste av fremtiden, det er ganske usikkert og avhenger av et drøss med faktorer.

Finnes det egentlige noe mennesket vet med en viss sikkerhet om fremtiden? De fleste forskere er enige om en del ting som gjelder fremtiden, blant annet hva som vil skje med sola og hvordan det vil gå med vår egen galakse og dens nærmeste nabo, Andromeda. Det som derimot er mindre sikkert er hva som tilslutt vil skje med universet. Det, som en fremtidig jobb, avhenger av ulike faktorer som det ikke er entydige svar på ennå.

Hva skjer så med sola? Om omlag fem til sju milliarder år vil kjernen til sola gå tom for hydrogen, og begynner å komprimeres. Denne sammenpakningen av kjernen gjør den varmere, og varmen sprer seg til de ytre lagene. Dette gjør at de ytre lagene av sola begynner å utvide seg. Etter hvert vil sola ha utvidet seg så mye at den kan betegnes som en rød kjempe. Når den har nådd sin største størrelse som rød kjempe vil solas radius gå forbi der jordkloden i dag befinner seg. Kloden vil bli slukt av sola, men vi vil ikke kunne oppleve dette på noen måte. Innen sola har nådd denne størrelsen vil temperaturen på jordkloden ha steget så mye at vannet har fordampet og alt liv vil være utslettet. Sola vil ende opp som en hvit dvergstjerne med om lag halvparten av massen den har nå. Resten av den vil ha blitt slynget utover i dens siste krampetrekninger, og dannet en planetarisk nebula.

Før sola rekker å svelle opp, vil Melkeveien gjennomgå store endringer selv. Forskerne er nemlig ganske sikre på at vår nærmeste nabogalakse Andromeda vil ha kollidert med Melkeveien om omlag fire milliarder år, slik at de sammen danner en ny galakse. En ville kanskje tro at det ville gå heftig for seg og at stjerner kom til å kollidere vilt med hverandre, og at solsystemene rundt omkring i begge galaksene ville bli revet fra hverandre. Faktisk er dette lite sannsynlig, fordi avstandene mellom stjernene og de ulike solsystemene innad i galaksene er så store at de mest sannsynlig ikke vil kollidere eller bli revet fra hverandre.

De relative plasseringene til stjernene og solsystemene vil endres, og de to massive, sorte hullene i midten av hver galakse vil gå sammen. Annet enn det, er konsekvensen av denne kollisjonen lite annet enn at det blir flere stjerner på nattehimmelen, og at jordkloden er blitt borger av Milkdromeda (eller Milkomeda). Det triste er at menneskeheten sannsynligvis ikke vil få opplevd dette heller, fordi livet på jorda allerede vil være utslettet innen den tid.

Jorda slukes like lett som smågodt i eksamenstiden, og Melkeveien og Andromeda vil kollidere like sikkert som eksamener i frie emner. Men hva så med slutten på universet? Hvilke mulige løsninger har forskerne kommet frem til her? Hva som vil skje avhenger av en rekke faktorer, deriblant universets form. Før fantes det tre ulike teorier for hvilken form den hadde; sfærisk, sadelformet eller flat. Det ble for ikke så lenge siden konstatert at den er tilnærmet flat, eller, det mennesket har mulighet til å observere har den formen.

Det at universet er flatt utelukker til dels et av de tenkte endescenarioene, nemlig the Big Crunch. Denne teorien antok at universet var sfærisk og at gravitasjonen tilslutt vil stanse dens ekspansjon. Etter at universet sluttet å utvide seg ville gravitasjonen trekke materie sammen igjen i et stort krønsj. Denne teorien utgår nå, både på grunn av oppdagelsen av universets form, men òg på grunn av den mørke energiens frastøtende effekt, som tillater universet å utvide seg forbi gravitasjonskreftenes grenser.

Andre skjebner universet kan utsettes for, er blant annet the Big Rip, the Big Freeze eller varmedød. I den førstnevnte antas det at den mørke energiens evne til å akselerere universets ekspansjon til slutt vil gjøre at all materie rives i fra hverandre. I de to andre teoriene antas det at universet vil ekspandere i det uendelige. I the Big Freeze vil universet avkjøles i løpet av ekspansjonen, og etterhvert som stjernene dør, vil de sorte hullene regjere. Likevel vil de òg dø ut etter hvert, siden de selv slipper ut stråling. I varmedød-scenariet antas det at universet når et maksimumsnivå for entropi, og at det ikke lenger finnes noen fri energi til å drive nødvendige prosesser.

Akkurat som smalltalk vil universet mest sannsynligvis ebbe ut i intet. Det finnes begrensinger for hvor lenge det hele kan pågå. Heldigvis er det lenge til det skjer! I menneskelig perspektiv er det vanskelig å forestille seg så langt frem i tid som the Big Freeze eller varmedøden, like vanskelig som det er å forestille seg at å snakke om hvor søte barnebarna til familimedlemmene er ikke fungerer som en samtaleredder.



Krokodill – stoffet som gjør at du råtner innenifra

Elina Melteig
Elina Melteig
Journalist

19. juli 2014
Farmasi

De finnes et knippe stoffer som er ekstremt avhengighetsskapende. Et av disse stoffene gjør at du råtner innvendig. Likevel klarer ikke brukerne å slutte å ta stoffet. De fleste lever i lengden to til tre år etter at først har tatt krokodill. Dette gjør det til et av de mest dødelige stoffene som finnes.

Levende lik

Krokodill har fått navnet sitt fra endringene som skjer i huden kort tid etter at man først tar dopet. Man får nemlig et skjellaktig hardt lag der stoffet injiseres, påfulgt av fargeendring. Over tid råtner denne huden. I de verste tilfellene råtner huden helt inn til beinet slik at man faktisk blir en vandrende zombie. Dersom det har gått så langt må som regel det utsatte lemmet amputeres. Ofte vil en rusmisbruker dø i løpet av kort tid fordi kroppen er råtten.

Russisk rulett

Stoffet er opprinnelig fra Russland. Russland har lenge slitt med en høy andel heroinmisbrukere. Krokodill er billig og lett å produsere og er derfor blitt ekstremt populært fordi det gir en sterkere ruseffekt enn heroin. Stoffet heter egentlig desomorfin. Stoffet i ren form er ikke like giftig som det som selges på gata. Når stoffet produseres av amatører blir det gjerne ikke rent. Dette stoffet har spredt seg til hele verden og er stadig populært, til tross for skadene det gir.

Inneholder bensin

Innholder: Desomorfin, bensin, malingsfortynning, jod og rød fosfor. Denne miksen etser opp årene innenifra. De fleste som tar stoffet får merker i løpet av kort tid. Dess mer urenheter det er i stoffet dess raskere råtner du. Man kan spørre seg hvorfor noen vil gjøre dette mot seg selv, men de fleste som begynner med dette tror det er vanlig heroin eller er ikke klar over skadeeffektene av stoffet. Det er billig å produsere og enkelte velger dette stoffet til fordel for heroin av økonomiske årsaker.

Finnes trolig i Norge også

Det er flere som hevder at stoffet finnes i Norge. Likevel er det foreløpig ikke gjort noen beslag på det. Det er trolig ikke et stort marked for det, men det er et stoff som overvåkes nøye av myndighetene.