Forfatterarkiv: Guttorm Kvaal



«Null»-utslippsbiler

Guttorm Kvaal
Guttorm Kvaal
Journalist

22. juli 2014
Miljø

Hvor mye er egentlig nullutslipp?

I klimadebatten blir såkalte «nullutslippsbiler» ofte trukket frem som kjøretøyet som den klimabevistes beste bilvalg. Dessverre er dette bare et utopisk navn som ikke reflekterer klimagassutslippene tilknyttet både produksjon og bruk. Selv om det er store, lokale fordeler ved bruk av elbiler, er det svært misvisende ikke å ta i betrakting hele livssyklusen til kjøretøyet i et klimaperspektiv. Litt forenklet kan man si at elbilens eksospotte er flyttet fra bilens bakpart til sentraleuropeiske kullkraftverk.

– Men i Norge kommer jo 99% av elektrisiteten fra vannkraft! Det må vel bety at en elbil i Norge er tilnærmet utslippsfri? Dessverre er ikke dette tilfellet. Selv om den Norske energiproduksjonen er svært grønn, er Norge en del av det Europeiske kraftnettet. Dette innebærer at fra den typiske energimiksen vi forsyner vår elektronikk, kommer 21% fra kullkraft, 29% fra atomkraft, 17% fra gasskraft, 11% fra petroleum, 20% fra fornybare og sjarmerende 2% fra søppelbrenning. Med andre ord er genereres en ganske liten andel av den europeiske elektrisiteten av fornybare kilder – det til tross for den rene, norske energiproduksjonen. Triste nyheter for miljøbeviste elbil-eiere. Og alle oss andre.

Foto: GDL

Foto: GDL

En bils livssyklus starter med en prosess som innebærer at de enkelte komponentene lages på forskjellige steder av verden, før de omsider forenes og monteres sammen til en fin, ny bil. I denne prosessen er den norske bedriften Miljøbil Grenland et sentralt ledd – de monterer elbilens hjerte, batteriet. Denne vitale delen er på mange måter også elbilens akilleshæl og avgjør både hvor langt man kommer, og hvor lenge man må vente før man kommer seg videre. Et problem som sjeldent nevnes, er klimagassutslippene tilknyttet produksjonen av batteriet. I følge en rapport utviklet i samarbeid mellom NTNU og Miljøbil Grenland, er det samlede klimagassutslippet tilknyttet produksjonen av et relativt lite batteri med en kapasitet 26.6 kWh, hele 4.6 tonn CO2. Dette tilsvarer faktisk det samlede CO2-utslippet assosiert med produksjonen av en moderne småbil. Ettersom faktisk 15% eller mer av klimagassutslippene dagens biler fører med seg kommer fra produksjonsprosessen, er det et tankekors at så mye CO2 slippes ut allerede før selve bilen er skrudd sammen!

En stor fordel med elektriske motorer, foruten at de både er mindre i størrelse og leverer tilnærmet full effekt straks man strekker ut høyrefoten, er at de har en langt høyere virkningsgrad enn forbrenningsmotorer. I en elektrisk bil blir typisk 90% av energien brukt til fremdrift, mens i en bensinbil kun 35%. Men dersom man tar kraftproduksjonen med i betraktning, blir den reelle virkningsgraden for elbilen langt mindre imponerende. Beregninger gjort ved tyske Karlsruher Institut für Technik, KIT, anslår at tyske kraftverk, som er sammenlignbare med andre europeiske forøvrig, har en virkningsgrad på rundt 50%. Ved transport av energien, typisk via høyspentledninger, forsvinner ytterlige 10%. Med andre ord er virkningsgraden nede i rundt 45% allerede før man har ladet opp elbilen! Så kommer enda en ulempe som særlig er gjeldende i det kalde nord, og en litt ironisk bivirkning av elbilens fantastiske virkningsgrad – nemlig oppvarming. Da den elektriske motoren produserer så lite varme, kreves det ekstra energi for å holde det varmt inne i bilen på kalde vinterdager. I en bensinbil forsynes klimaanlegget med overskuddsvarme fra motoren. Denne muligheten har rett og slett ikke elbilen! Konklusjonen fra KIT er at så mye som 77.5% av energien kan gå tapt før elbilen begynner å rulle, gitt ugunstige elbil-forhold.

Det er ingen tvil om at den elektriske bilen ikke kan være grønnere enn kraften som man lader batteriene med. Genereres denne kraften fra vannkraftverk eller andre grønne kilder, er den elektriske bilen et fantastisk transportmiddel, men kommer kraften fra kullkraft, er elbilen på ingen måter bedre enn sin eksoshostende storebror. Som det fremgår, spiller det altså liten rolle hvor energien produseres. Dersom Norge skulle bruke all den miljøvennlige vannkraften på elbiler, ville det resterende kraftbehovet bli mettet på andre, og i all hovedsak, verre måter. Påstanden om at det er helt grønt å suse forbi morgenrushet i en splitter ny Tesla, er derfor heller tvilsom.

Dersom store deler av Europas bilpark blir erstattet av elektriske biler, vil behovet for elektrisk energi øke dramatisk. Av den miljøvennlige energien som genereres i dag, kommer mesteparten fra vannkraft. I Norge er allerede de fleste store vassdrag utnyttet, og i resten av Europa som helhet er det heller få å utnytte. Med andre ord må det også teknologiske fremskritt til for at elbilen skal være den grønne redningen i transportsektoren. Gjør man ingen ting med energiproduksjonen, men erstatter store deler av den nåværende bilparken med elektriske biler, risikerer man at det blir bygget kull- og gasskraftverk for å dekke den økte energietterspørselen. Det gavner ingen, og er noe som i større grad bør nevnes i den offentlige debatten slik at flere kan få et mer helhetlig syn.

– Energistatistikk hentet fra «EU energy in figures. Statistical pocketbook 2013». – Informasjon om batteriproduksjon fra «Life Cycle Assessment of a Lithium-Ion Battery Vehicle Packk, NTNU» – Rapport fra KIT hentet fra http://www.tu.no/industri/motor/2012/05/28/-elbil-mindre-miljovennlig-enn-diesel

– Informasjon om virkningsgrad «http://www.eia.gov/tools/faqs/faq.cfm?id=107&t=3



Ord med minner

Guttorm Kvaal
Guttorm Kvaal
Journalist

7. juli 2014
Annet

Når jeg tenker tilbake på min egen oppvekst, er det visse ord og uttrykk som i særlig grad preger minnene. I barnehagen likte vi godt å spille fotball på den lille, hellende gressletten mellom sandkassen og lekeapparatene. Det gjaldt å velge det beste laget, men ikke kun utifra lagsammensetningen av småtasser. Å plukke ut det mest aktuelle lagnavnet var en viktig del av spillet. Manchester United, Chelsea, Liverpool og Barcelona, alle uttalt med de talefeilene barn med voksende tenner har, var i seg selv en seier å spille under. Var du raskt nok til å snappe navnet Ole Gunnar Solskjær eller David Beckham, hadde du allerede vunnet.

På barneskolen kom – de materialistiske – trendene på løpende bånd. Det er særlig ett ord, om ikke et fenomen, pokémon, som i stor grad representerer hva friminuttene, ja, til og med skoletimene dreide seg om. I verdenen av japanske fantasiskapninger med anglifiserte navn dukket igjen opp den heldige «ch»-ordlyden. Det var svært mange og festlige måter man som under-ti-åring kunne uttale «Charmander», «Charizard», «Pikachu» og «Blastoise». Nå har riktignok ikke den sistnevnte pokémonen sammensetningen av «c» og «h» i navnet sitt, men jeg kan sverge på jeg i den alderen i hvert fall plasserte to «ch»-er og én «æ» i navnet.

children playing seesaw

Før pokémon-bølgen skylte inn over norske skolegårder og vannet ut foreldres lommebøker, spratt små plastskiver – Pog – rundt i skolegården. For mange, inkludert meg, har nok minnet av dette spillet havnet litt i skyggen av den til tider maniske pokémon-hypen, men det fortjener allikevel en plass blant ord som vekker nostalgi fra barndommen.

Så langt ser det ut som at alle ordene jeg forbinder med oppveksten min er tilknyttet et produkt. Det gjelder nok ikke bare meg, og kan være et grunnlag for en problemstilling som jeg i denne omgang ønsker å gå i en stor sirkel rundt. Noen ganger er det vel lov til å lukke øyene for nostalgiens skyld?

Jeg vet ikke om følgende er noe som er mest relatert til miljø, men i barneskolens mange spill og leker var det ofte ikke nok for vinneren å juble over en seier, taperen skulle også straffes! Her dukker det opp en aktivitet med et litt hysterisk navn som kanskje ikke er kjent for alle, men som – ved mindre det er blitt bannlyst nye HMS-i-skolen-direktiver – praktiseres hyppig i skolegårder og fotballbaner på Oslos østkant: «svi-ass». Igjen har vi et anglifisert ord med potensiale for morsom uttale. Om det ikke høres kjent ut, vil jeg hinte om at navnet er svært beskrivende for aktiviteten og involverer to parter, den tapende og den seirende, samt en fotball og et hardt spark.

Ord med minner 1

«Førstemann» var en av de edleste titlene man kunne ha som barn. I motsetning til å være en «juge-pave pipelort» var dette en svært midlertidig, men innflytelsesrik tittel. «Førstemann til stanga velger lag!» er en setning som i stor grad representerer både privilegiet og ansvaret som fulgte av det å være rask. Med likhet til de de voksnes verden, var det tilfeller av de som jukset seg til å bli «førstemann». Beskyldninger om å være en «tjuv-starter» var ikke uvanlige og kunne i mange tilfeller føre til hoderulling. Var du blitt «sistemann», kunne ofte en slik beskylding være et siste desperate forsøk på å sno seg unna de konsekvensene det medførte – husk «svi-ass».

Er det egentlig slik at de ordene og uttrykkene jeg har nevnt kun tilhører barndommen? Jeg ville nok sikkert fått en del rare blikk dersom jeg hadde ropt ut «førstemann til å bli ferdig med eksamenen!». Når man blir litt eldre blir det litt tabu å hele tiden uttrykke sin konkurranselyst. Kanskje er det fordi det i en konkurranse alltid følger en tapende part, og at man, kanskje litt i tråd med janteloven, ikke ønsker å være vedkommende som står med albuene ut, klar til å dytte bort de rundt seg. Jeg mener å huske at man ikke tenkte helt på den måten som barn, selv om mitt repertoar av nostalgiske ord i stor grad knyttet til konkurranse. Jeg tror det hadde vært positivt å ta vare på den lekne konkurranselysten fra barndommen, uten å knytte det til et ønske om presse bort andre.