Category Archives: Teknologi



Motorsport på studentbudsjett

Ole-Christian Schmidt Hagenes
Journalist

18. januar 2016
Spill

Motorsport er, som dei fleste kanskje veit, ein av dei dyrare
hobbyane ein kan drive med. Når ein så sluttar i fulltidsarbeid,
for å byrje å studere, må ein sjå seg om etter alternativ.

Alternativet eg valde var å flytte motorsporten over til pcen.
Ratt og pedalar til pc får ein frå ein tusenlapp og oppover. Du
trenger og ein pc som kan kjøre dei fleste nyare spel. Alt dette
burde være innanfor dei økonomiske rammene til dei fleste
studentar. Det finnes fleire plattformer for å kappast over
internett.

iRacing er ein abonnementsbasert online liga, som tilbyr servere
å spele på, samt eit organ som overser konkurransane. Dei har
samarbeid med fleire av dei største racingseriane i verda, slik
at du kan køyre dei same bilane som du har sett på tv.

Alle vanlege ligaer følgjer ein 12 vekers sesong, der ein får
vekespoeng. Det er inga øvre grense på kor mange løp ein kan
delta på i løpet av ei veka, men vekespoenga utreknast som eit
gjennomsnitt av dei 25% beste løpa dine. Det konkurrerast på seks
forskjellige nivå. Det lågaste er kalla «Rookie», øvste er kalla
«Pro», og i mellom ligg D til A. Ein byrjar, som namnet tilseier,
i «Rookie» klassen, og etter å ha fullført minst to løp i løpet
av ein 12 vekers sesong, får ein D-lisens.

rFactor2 er den racingsimulatoren med best fysikkmotor på
markedet i skrivande stund. Mange racing-team bruker rFactor2
både til å gjere seg kjend med baner, men og til å prøve ut
forskjellige oppsett på bilane, sidan rFactor2 har større
mogelegheit til å justere på oppsett av bilane enn konkurrentane.
Hovudfokuset er på modifisering, og det finnes store mengder av
ekstra bilar og baner å laste ned.

Produsenten av rFactor, i motsetnad til iRacing, står ikkje for
organisering av online ligaer. Det er likevel eit stort utvalg av
ligaer. Nokon følgjer ein serie i røynleg tid, dvs. at ein sesong
varar eit heilt år og det er bestemte tidspunkt i løpet av ei
helg at løpet går.

Dirt Rally er for dei som tykkjer at asfalt og avkøyringssoner
vert for keisamt. Denne er for tida ute som «early access» på
steam, men er absolutt å anbefale. Foreløpig er det litt begrensa
med etappar og bilar, men det kjem månedlige oppdateringer under
heile «early access» perioden, samt at utgjevaren, Codemasters,
legg ut oppdateringar på nett kvar veke. Det er tre
konkurranserformar, rally, bakkeløp og rallycross. Online delen
av rally og bakkeløp er i god rallyånd, «asynkron», dvs at du har
eit sett med etappar som skal fullførast innan eit gitt
tidspunkt. Det er forskjellig totalt antall etappar etter kor
lang tid ein sesong er. Foreløpig er den lengste på ein månad. I
Rallycross kan ein enter konkurrera på tid med å køyre mot AI,
eller invitere vener til PvP. Hittil har Richard Burns Rally, som
kom ut i 2005 vært «kongen på haugen» blant rally-simulatorene,
men no ser det ut til at Dirt Rally vipper den av pinnen

Etter timevis med kappkøyring trenger ein litt avslapping, og då
passer Euro Truck Simulator 2 heilt perfekt. Kven drøymde ikkje
om å køyra lastebil som liten? No kan du leve ut draumen i din
eigen heim. Alle europeiske lastebilprodusentar er med, så det
burde ikkje vere noko problem å finne din favoritt. Mesteparten
av sentral-Europa er dekka, og det finnes tilleggspakkar for
Skandinavia og aust-Europa. Hovudoppgåvene er, ikkje uventa, å
transportere last. Etterkvart vert avstandene større og lasta
meir skjør. Offisielt er det ikkje noko online multiplayer
støtte, men det eksisterer uoffisielle tilleggspakker.

No kan kanskje iRacing og rFactor2 virke veldig like, men
hovudforskjellen ligg i at iRacing fangar følinga av å måtte
prestere på «løpsdagen», mens rFactor2 imøtekjem den som stiller
høg krav til teknisk simulering. rFactor2 har også ein
offline-del som ikkje rammast av manglande abonnement.



Maskinlæring

Den 6. februar 2015 annonserte Microsoft at deres superdatamaskin er den første i verden til å slå mennesker på bildegjenkjenning. Forskere fra Google, Microsoft og mange universiteter verden over konkurrerer hvert år om å lage de beste metodene for bildegjenkjenning. I superdatamaskiner modellerer de nervenettverk ved hjelp av matriseregning, og trener de virtuelle nervecellene med tusenvis av bilder med fasit (treningsdata). Bildene er sortert i 1000 kategorier, inkludert tabby cat, water bottle sheep og military plane. Etter å ha lært av mange bilder innenfor hver kategori kan dataprogrammene fastslå hva som er på et bilde, og har riktig svar på over 95% av bildene. Mennesket de sammenligner resultater med fikk 5.1% feil. På grunn av mange nærliggende kategorier (flytyper, biltyper, katteraser, hunderaser osv.) og varierende kvalitet på bildene er det vanskelig også for mennesker å klassifisere alle bildene riktig.

 

Kunstig intelligens og maskinlæring har vært et stort forskningsfelt de siste 50 årene. Datamaskiner blir bedre og bedre på å se mønstre og uregelmessigheter, til å klassifisere og analysere data og forutsi endringer eller oppførsel ut fra disse data. På internett brukes maskinlæring til å finne frem riktige søkeresultater, velge beste reklame, identifisere trusler og svindelforsøk og mye mer.

Wikipedia Commons

Deep Blue – foto Wikipedia Commons

Etter hvert har datamaskiner også blitt gode på oppgaver man tradisjonelt sett har tenkt krever strategi og kreativitet. I 1996 ble Deep Blue den første superdatamaskinen til å slå en regjerende verdensmester i sjakk, noen tiår tidligere var dette utenkelig. Maskinen kunne se på tusenvis av muligheter mange runder frem og velge de beste trekkene. Etter seks spill ble vinneren allikevel regjerende mester Garry Kasparov, med stillingen 4—2. I omkampen året etter ble stillingen 3,5—3,5.

Jurvetson_Google_driverless_car_trimmed

Selvkjørende bil, foto – Wikipedia Commons/Google

Til og med i veldig kreative yrker, blant annet som musiker, kan man måtte konkurrere med datamaskiner i fremtiden. Wolfram Tones genererer musikk med mange instrumenter basert på musikkteori, maskinlæring og kunstig intelligens. Tjenesten kan lage praktisk talt uendelige mengder med musikk, og man kan tilpasse instrumenter, sjanger og rytme etter ønske. Wolfram Tones finnes gratis på tones.wolfram.com, og er bare et av flere maskinlæringsprosjekter som Wolfram har.

 

Språkforståelse og konversasjon har vist seg å være mye vanskeligere for datamaskiner. IBMs superdatamaskin Watson ble laget for å spille Jeopardy, et amerikansk game show hvor deltakerne må svare riktig på quiz-spørsmål med obskure formuleringer og hint. I februar 2011 slo Watson de to beste Jeopardy-spillerne med 3 ganger så stor sluttsum som de andre deltakerne. I seg selv er det ikke så nyttig med en quizmaskin, men programmer som kan beherske naturlig språk ville absolutt vært nyttig. Dette forskes mye på, og det er ikke utenkelig at i løpet av noen tiår vil kundeservice og supportlinjer bli erstattet med datamaskiner som forstår brukerens problemer og svarer minst like godt som mennesker ville gjort.

A MQ-9 Reaper unmanned aerial vehicle prepares to land after a mission in support of Operation Enduring Freedom in Afghanistan. The Reaper has the ability to carry both precision-guided bombs and air-to-ground missiles. (U.S. Air Force photo/Staff Sgt. Brian Ferguson)

MQ-9 Reaper – foto. U.S. Air Force/Staff Sgt. Brian Ferguson)

Maskinlæring brukes i dag i tidlige prototyper for selvstyrte biler. Disse kan ha sensorer og kameraer i alle retninger, se mer og reagere mye raskere enn mennesker. Google, Tesla, Nvidia og DARPA er bare noen av mange selskaper som er involvert i utviklingen av selvstyrte biler. Prototypene deres bruker maskinlæring til å reagere på input fra alle kameraene og sensorene de er utstyrt med. Ved at mennesker «trener» opp bilene kan de lære seg de riktige reaksjonene til forskjellige hendelser, for eksempel bremsing og svinging. Prototypene er ikke langt unna å være like sikre som mennesker i de fleste situasjoner. I tillegg til økt reaksjonsevne og synsfelt er det også en fordel at biler ikke blir distrahert av tekstmeldinger eller passasjerer, og ikke drikker alkohol. Bilene må ikke være perfekte, men de må være vesentlig sikrere enn menneskelige sjåfører, og det skal ikke så mye til.

 

I nær fremtid kan denne og lignende teknologi brukes i autonome biler, båter, tog, fly, droner og våpen. Sosialistisk Venstreparti foreslår nå å forby alle autonome våpen, av etiske og juridiske grunner. Når maskinene blir mye raskere, mer effektive, sikrere og generelt sett bedre enn mennesker, bør man fortsette å la mennesker gjøre disse farlige oppgavene?

 

Kilder:

Delving Deep into Rectifiers: Surpassing Human-Level Performance on ImageNet Classification, Microsoft Research

GTC 2015: Leaps in Visual Computing, NVidia

Wolfram Tones, Wolfram

Globalt forbud av autonome våpen, NRK



Netflix-syken

Ingvild Husøy
Journalist

20. november 2014
Filmer

Jeg kommer inn døra etter en lang dag på universitetet. Setter meg ned på sengen med Mac-en min på fanget. Sjekker Facebook, sjekker e-post, og er jeg spesielt interessert, klikker jeg meg kanskje gjennom nyhetene også. Så skjer det noe rart. Plutselig har jeg sett seks episoder av en serie jeg egentlig ikke liker. Som jeg har sett før. Klokken er allerede ti, og jeg har ikke lagt merke til at timene har rent vekk. Hva skjedde? Jeg skulle jo lese pensum, lage fiskeboller til middag og gå på trening! Vel, vel, ingenting å gjøre med det nå. Får vel bare se tre episoder til. Tre blir til seks. Sovner klokken to. Igjen.

Dette er et fenomen mange av oss kjenner igjen: Netflix-syken. En del studenter har ikke TV, men hvorfor trenger man det, når man har hundrevis av filmer og serier på fingertuppene? Man trenger ikke vente en uke på neste episode, den bare popper opp automatisk etter 10 sekunder. Herlig for den late, forferdelig for den viljesvake student. Man skal bare se ferdig episoden, men så begynner jo den neste før man legger merke til det. Man kan jo ikke stoppe midt i en episode! Det går jo ikke.

CC

CC

Hva gjorde du når den nye sesongen av Orange is the New Black kom ut, eller når House of Cards kom ut med sin andre sesong? Så du en episode, så du noen eller så du alle? De av dere som er smittet, svarer alle. Ingen grunn til å vente på løsning av cliff-hangere, når svarene er rett der, bare et klikk unna.

Med over en million brukere i Norge, er det mange av oss som kan være lidende. Er de klar over at de har et problem, der de har et konstant behov for å bli underholdt? Det alene er ikke et problem, det finnes jo andre måter å kose seg på. Man kan lese en bok, gå på tur, klatre i et tre, gå på konsert og uendelig mye annet. Problemet begynner når man begrenser seg til ett medium. Netflix til frokost, Netflix på exphil- seminar, Netflix til avkobling, Netflix i dusjen og Netflix for å sovne. Netflix. Bare Netflix.

Før man vet ordet av det, er man i midten av oktober og halve semesteret er over. Man har sett Dexter være grotesk i syv sesonger, og man vet hvem Gossip Girl er, men hva med pensum? Der er man tre uker bak, og midtveis er neste uke. Yikes! Ingen sa det var lett å være student.

Bli med meg og kjemp mot dette mot dette fæle fenomenet. La oss innføre noen nye regler sammen, inspirert av de våre gode, gammeldagse foreldre hadde for brus. Netflix i helgene, når man er syk, og når noen man kjenner har bursdag.

La oss bli kvitt denne avhengigheten en gang for alle! Sammen er vi sterkest!

Vent litt — hvis man teller Facebook-bursdager — Netflix hver dag!

Hei. Jeg heter Ingvild, og jeg trenger hjelp.



Confessions of a candy crusher

Susanne Tande
Journalist

17. november 2014
Spill

logocandy-crush-saga

 

 

 

Har du hørt om Candy Crush Saga? Mobilspillet der man flytter små godterier har tatt verden med storm. I 2013 var candy crush den mest nedlastede iOS-appen, med 500 millioner nedlastinger slo den blant annet Snapchat, Google maps, Youtube og Instagram. Selv om spillet er gratis er det mulig å kjøpe hjelpemidler inne i spillet, og Candy Crush Saga tjente visstnok inn mer penger i første kvartal av 2014 enn alle Nintedos spill til sammen! Hva er det som gjør denne appen så populær?

 

Vi candy crushere er flere enn du kanskje trodde. Ikke alle sammen sender daglige, irriterende facebookinvitasjoner, mange av oss velger å leve et dobbeltliv. Så lenge vi har batteri på telefonen og liv på candy crush kjeder vi oss aldri. Lang busstur? Ikke noe problem. Å, du er forsinket til avtalen? Ta den tid du trenger! På telefonen vår har vi alltid et brett som venter på å bli løst.

 

Spillet er enkelt nok. Det er et match-3-spill slik som klassikeren Bejeweled, bare at man i candy crush jobber seg gjennom en godteriverden. Candy crushere lever seg ordentlig inn i spillet, og ved å ha en del tålmodighet og en tilsvarende dose flaks, jobber vi oss gjennom geléjungelen, forbi puddingpagoden og over karamellklippene. Brettene har ulike utfordringer og mål, og noen brett fører til langt mer frustrasjon enn andre. Vi er ofte irritert på brettet vi står fast på, og liker å klage til hverandre. Overhører du en samtale der to personer klager over hvordan sjokoladen ødelegger livene deres, da er sjansen stor for at de snakker om candy crush.

 

Selv har jeg trøstet mange spillere som fortvilet forteller om hvor umulig levelen deres er. Men uansett hvor håpløst det virker, er det vanskelig å slutte. For eksempel har King, skaperne av candy crush, lagt inn et lykkehjul som hver dag gir deg en «booster», og vi er jo nødt til å utnytte den muligheten, så da åpner vi appen minst en gang hver dag, da! I tillegg er de fleste brettene akkurat så utfordrende at vi får en viss mestringsfølelse når vi klarer dem, og dermed vil vi prøve oss på det neste brettet også. Og det neste etter det.

 

Vi innser at candy crush ikke er det mest intelligenstrimmende, personlighetsutviklende eller krevende spillet som har blitt laget, og vi blir også sjokkert når vi hører om hvor mye penger King tjener på avhengigheten vår. Kanskje er det på tide å slutte å spille? Å, men se! Jeg fikk godterihammer fra lykkehjulet!



Demoscene

Ole-Christian Schmidt Hagenes
Journalist

14. november 2014
Teknologi

Kva er eigentlig demoscenen? Kva får personer til å bruke heile
påsken til å kode? Noko av dette skal eg prøve å forklare. Men
først må vi kanskje forklare kva ein demo er for noko? Kort
forklart er ein demo eit dataprogram som kjører i “real-time” med
einaste hensikt å produsere grafikk og vanlegvis musikk.

elevated 4K

foto – rgba og TBC

Historien

Demoscenen har sine røter i introene til piratkopiert programvare
på 8-bits maskiner, til dømes Commodore 64 og Atari 800. Dei
første introene, gjerne kalla cracktro, var stort sett bare eit
skjermbilete med namnet på gruppa som fjerna kopisperra. Desse
utvikla seg til å innehalde musikk og grafikk. Etter kvart byrja
grupper å gi ut introer uten at den hørte til noe piratkopiert
programvare. Piratkopieringsmiljøet var veldig
konkurranseorientert, og dette behaldt demoscenen.
Konkuranseaspektet flytta seg frå å vere først til å fjerne
kopieringssperra på programvare til å demonstrere teknisk og
artistisk ferdighet. På slutten av 80-tallet var det liten
variasjon mellom maskiner på same plattform, så mykje av
konkurransen gjekk ut på å få mest mogeleg ut av maskinvara, til
dømes flest flest mulig objekt på skjermen samstundes. Etter
kvart som maskinvare vart kraftigare og meir variert endra
konkurranseaspektet seg meir mot det artistiske. Å sette ny
rekord i antall objekt var ikkje lenger nok til å vinne
konkurransen, den måtte også innehalde musikk og grafikk av høg
kvalitet.

Konkurransar

Etter kvart vart det vanleg å skille mellom intro og demo. Ein
intro er stort sett begrensa i storleik til anten 4 eller
64Kbyte. Intro-sjangeren har beholdt mykje av dei tekniske
konkuranse-elementa pga den begrensa storleiken, men også her er
det etter kvart blitt større fokus på design og heilhetlig
inntrykk. Det er fortsatt aktivitet på ein del eldre plattformer,
på dei fleste demoparties er det anten egen kategori for Amiga
eller ein kategori kalla “oldskool” som også inkluderer ting som
C64 og Atari ZX og DOS. Den klart største kategorien for tida er
demoer kodet for windows.

Det er også ganske vanlig med såkalla “fast” konkurransar, der
tema og designelement, til dømes lyder som skal brukes i
musikken, først blir gjort kjent i byrjinga av partiet. Dei
fleste demoer er laga av fleire person ilag, siden det er ganske
uvanlig at ein person er god til alt som trengs for å laga ein
demo av høg kvalitet. Kategoriane musikk og grafikk er derimot
ofte regna som individuelle.

Demoparties

Dei aller fleste demoparties er mindre tilstellninger, som stort
sett går over ei helg, tiltenkt lokale deltakere. Det finnes eit
par parties som tiltrekk seg internasjonal merksemd. Det største
er av desse er Revision som blir arrangert kvar påske i Tyskland.
Det å vinne ein compo på Revision er noko av det største man kan
vinne innan demoscenen, litt flåsete kan det kallast VM i
demoscene. I Noreg er det nok The Gathering flest har hørt om,
men dette er ikkje eit reint demoparty. Sjølv om de arrangerer
demo-compoer, så er det nok for game-compoene det er mest kjent.
De to reine demopartiene i Noreg er Solskogen som blir arrangert
i juli kvart år og Kindergarden som blir arrangert i November.
Kindergarden kan skilte med å vere verdas eldste demoparty som
framleis arrangeres.

Nettsider

Den største nettsiden innan demoscene er http://pouet.net. Her
blir alle nye demoer lagt ut, stort sett med link til youtube,
slik at du slepper å kjøre demoen sjølv. Her er det også forum,
nyheter og liste og kommande demopartys. Dersom du er meir
interessert i musikken så finnes http://scenemusic.net. For
grafikk finnes http://artcity.bitfellas.org/. Visst du vil sjå de
gamle cracktroene fra 80-tallet så har vi http://cracktros.org.
For å snakke med folk i miljøet så finnes det ein IRC kanal på
EFNet med navn #scene.no.



«Jeg eier solsystemet»

Christian Sant Gjermestad
Journalist

18. juli 2014
Miljø

Dette sa Dennis Hope i 1980, da han sendte inn søknaden om eierskap av hele solsystemet. I dag selger han 4 kvadratkilometer jord på månen, Mars eller Merkur for så lite som 20 dollar, men skjøtet er dessverre ikke juridisk gyldig. Romtraktaten (1967), ratifisert av nærmest samtlige romfarende medlemsland, forbyr land å legge krav på objekter i verdensrommet, og å utplassere masseødeleggelsesvåpen og militærbaser på himmellegemer. Månetraktaten (1979) hindrer privatpersoner i å eie eiendom i verdensrommet, og legger vekt på at kun land, med oversyn av FN, skal få utforske og utnytte ressurser i verdensrommet. Denne har så langt ikke blitt ratifisert av noen romfarende medlemsland. Om det er en bra ting, gjenstår å se.

Kall det gjerne en kynisk påstand, men menneskehetens største drivkraft er personlig vinning. Å ville være varm førte til ilden, ønsket om en pålitelig mat- og alkoholkilde ga oss jordbruket, og å ville tjene seg søkkrik på palladium og platina vil sannsynligvis gi oss gruvedrift i rommet. Det er bare snakk om tid før kostnaden ved å utvinne metaller fra f.eks. asteroider er mindre enn prisen på de samme metallene, og dette vil i første omgang føre til ekspedisjoner for å utvinne metaller fra nære asteroider. Om den vil være bemannet av mennesker eller maskiner, gjenstår å se, og avhenger av hvor lang tid det tar før gruvedriften lønner seg. Etter hvert kan det bli aktuelt å lage permanente bosettelser for å gjøre det billigere å utvinne malmen, da man derfor ikke behøver å unnslippe jordens gravitasjonsfelt hver gang, noe som er en kostbar affære. Menneskene tilknyttet gruvedriften vil sannsynligvis, på grunn av de store kostnadene tilknyttet å forlate Jordens atmosfære, måtte være nærmest permanent bosatt utenfor Jorden, og vil derfor ha bruk for noe å bruke lønnen sin på. Gruvearbeiderne vil tenkelig savne varer fra Jorden som normalt er vanskelige å få tak i, og det kan dermed oppstå et marked som handelsmenn vil utnytte seg av. Disse handelsmennene vil muligvis ta med seg familiene sine, og etter hvert kan dette føre til menneskehetens første byer i det ytre rom.

GDL

 Metaller er ikke det eneste som kan utvinnes ute i rommet. Helium-3 finnes på Månen i større konsentrasjoner enn på Jorden, men dessverre tilsvarer dette allikevel kun 1,3­-15 ppb (deler per milliard), som vil si at det behøves cirka 150 millioner tonn månestøv for å utvinne ett tonn helium-3. 20 tonn helium-3 vil allikevel være nok til å dekke strømbehovet til alle husholdningene i USA i et år. Dersom menneskeheten kan utvikle fusjon, vil helium-3 fusjonert med deuterium kunne gi oss ren, høykonsentrert energi.

Dersom månetraktaten ratifiseres, må hele menneskeheten arbeide sammen for å erobre og bosette rommet. Kan våre representanter i FN oversette deres egne ønsker om egen vinning til et ønske om hele menneskehetens vinning? Kanskje det ikke behøves? De fleste land har ikke ratifisert månetraktaten, så utforskingen av rommet vil bli utført av det private eller offentlige, gjenstår å se. Svaret på spørsmålet om hvorvidt månetraktaten er bra eller dårlig for menneskeheten, avhenger i øyeblikket av politisk ståsted, og vil etter hvert besvares av om menneskeheten florerer i verdensrommet.