Author Archives: Christian Sant Gjermestad



Er Netflix en hobby?

Christian Sant Gjermestad
Journalist

28. november 2015
Filmer

Har du noen gang vært fristet til å svare med dette spørsmålet når noen spør deg hva du gjør på fritiden? For mange av oss består hverdagen av dette: Stå opp, spise frokost, dra på forelesning, lese, og så lage middag. Plutselig er det sent, og man har verken tid eller ork til å sette i gang med noe som kan ansees som en anstendig hobby, og man ender opp med så se et par episoder av et eller annet i stedet. Høres det kjent ut? Så klart er det tid til å ha hobbyer i helger. Når det ikke er oblig. Og når det ikke er hyttetur. Og når det ikke er bestemors bursdag. Men spørsmålet er: Er dette egentlig så dumt? Kan Netflix være en givende hobby?

Når man tenker tilbake på hva som var hobbyer før, er det lett å komme på tingene man selv gjorde som barn, som å spille ballspill eller leke. Hvis man skal sammenligne hva studenters hobbyer var før og nå, blir det derfor fort feil å tenke slik, i hvert fall hvis man tar høyde for at det i alle fall blir litt feil å sammenligne barn og studenter. Når jeg tenker på studenter “før i tiden”,  tenker jeg på reportasjer fra nyhetene hvor en ung student uttaler seg om en politisk sak, men dette må være et skeivt bilde av datidens studenter. Trolig fantes det en versjon av “Netflix-studenten” da også. Studenters hobbyer for 20 år siden var nok heller ikke så omfattende, for det å studere var også da en heltidsjobb. Om fortidens studenter hadde flere hobbyer, er usikkert, men det er i alle fall sikkert at studentenes liv da også i stor grad besto av lesing og drikking.

Foto: Wikipedia Commons

Foto: Wikipedia Commons

En hobby sies å være noe man gjør  regelmessig for å slappe av. Å se Netflix faller åpenbart inn under denne definisjonen, men får man samme tilfredsstillelse på lang sikt som man kan få av for eksempel å lære seg å snekre eller å lese bøker? Dette kan fort bringe opp emnet om serier og filmer kan være kunst, men det får andre krangle om. Personlig får jeg ofte en følelse av at jeg sløser tiden hvis jeg bare surfer nettet, men sjeldent av å se serier. Noen serier er nødvendigvis “dummere” underholding enn andre, men disse kan jo også være god avkobling. Som student får man jo en “selvbedringseffekt” ved å studere, og derfor kan det hende at det er greit at hobbyen bare er til for å koble av, og ikke krever så mye kreativitet eller aktivitet.

Det er interessant at hobbyene våre blir mer inaktive samtidig som trening utenfor lagsport tilsynelatende blir mer og mer vanlig. Kanskje summen av fritidsaktivitet er konstant? At det i hele tatt diskuteres om filmer og serier kan være kunst, må være en positiv utvikling. Serier og filmer har blitt mer “seriøse”, og er en mer ordentlig underholdningsform nå enn før.  Man kan jo bare sammenligne Breaking Bad med Full House fra 90-tallet. Det kan hende at Netflix har blitt en mer populær “hobby” i det siste fordi folk har dårligere tid, men hvorvidt det er tilfellet, er ikke lett å si. At Netflix er så lett å nyte i små doser og passer inn på kveldene etter lange dager, er likevel trolig årsaken til at den har blitt studentenes store tidsfordriv, på godt og vondt.

NB: Husbjørnen sponses dessverre ikke av Netflix

 



DAN1001 – En innføring i dansk slang

Christian Sant Gjermestad
Journalist

19. april 2015
Annet

Som den ugudelige hybriden jeg er, føler jeg at jeg har en unik mulighet til å opplyse Realistforeningen om noen nyttige danske ord og uttrykk.

 

“Fems”: Alle som prøver å lære seg å telle på dansk støter på dette ordet, og blir deretter skikkelig sur over at det ikke eksisterer. Brukt i en setning:

– “Hvorfor i helvete betyr ikke “fems” 100?”

 

“Indianer i kano”: Særdeles lite politisk korrekt uttrykk for en rød pølse i brød.

 

“Røvhul”: Et rundt wienerbrød med brunt sukkerfyll i midten. Gjerne spist etter en lang natt på byen, på et bakeri som åpner tidlig.

 

“Prinsessebajer”: Samlebegrep for søte alkoholholdige drikker som Smirnoff og Somersby. Også kalt “technobajer”.

 

“Kongobajer”: Sjokolademelk av merket Cocio. Selges i stort sett alle pølseboder.

 

“Knehøj karse”: Karse er en vekst man kan putte oppå pålegget. Ting som er veldig kule, kan sammenliknes med karse i knehøyde. Eksempel: “Det er bare knehøj karse at få en indianer i kano og en Kongobajer nede i pølseboden!”

 

“Ninjamel”: Jovial slang for amfetamin.

 

“Luk lige røven!”: Brukes når noen ikke vil tie stille. Uttrykket bør ikke benyttes dersom personen som ikke vil tie stille har informert om punktet under.

 

“Der er kommunister i lysthuset”: At en kvinne menstruerer. Ofte etterfulgt av skuffelse og tilbakelegging av kondom.

 

Dersom du er uenig i betydningen av noe over, kan vi kappspise pølser om hvem som har rett.



Bokanmeldelse: Promise of Blood

Christian Sant Gjermestad
Journalist

29. november 2014
Underholdning

Originaltittel: «Promise of Blood»
Forfatter: Brian McClellan
Advarsel: I denne bokanmeldelsen er alle engelske særord, sitater, og omtrentlige sitater konsekvent oversatt til nynorsk.

«Ein Lovnad om Blod» av Brian McClellan er en fantasibok litt utenom det vanlige.

lovnad

En feltmarskalk med gode hensikter styrter kongen og hans adelige hoffmagikarar ved hjelp av personer som kalles kruttmagikarar. Når disse personene inntar krutt — av samme type som brukes i musketter — kan fordelene best beskrives som en blanding av kokain, hurtigvirkende steroider, og evnen til å styre kuler i lufta i samme stil som i filmen «Ettersøkt».

Boka sentrerer seg rundt feltmarskalk Tamas, hans sønn Taniel, og en privatetterforsker kalt Adamat. Feltmarskalken jobber med å opprette en ny stat samtidig som han håndterer militære trusler fra nabokongedømmet Kez. Sønnen Taniel blir sendt for å jakte ned en usedvanlig farlig hoffmagikar:ar, og ender opp med å avdekke skumle planer om å mane frem en gammel gud. Samtidig undersøker den en smule clichébetyngede pensjonerte politimesteren Adamat hva hoffmagikarane mente med deres siste ord: «Du kan ikkje krenkje lovnaden til Kresimir!»

Dette sies om stedet der adelen blir henrettet ved hjelp av giljotiner. Skattene var høye, og kongeriket var involvert i en krig folket ikke var interessert i. En gruppe mennesker som mener de vet hvordan et land bør styres setter seg ned sammen, og krangler ustanselig om hvordan dette skal gjøres. Minner dette uhorvelig mye om den franske revolusjon? Ja! Er dette en bra ting? Muligvis! Senere i boken ender dette opp mer som en bakgrunn for mer tradisjonelle emner innen fantasisjangeren.«Brusteinane på marknadsplassen rustar på grunn av alt blodet.»

Les denne boken hvis:

1: Du er glad i fantasibøker (duh).

2: Du har en forkjærlighet for logiske magisystemer.

3: Du har undret deg over hvordan den franske revolusjon ville utspilt seg hvis det hadde fantes magikarar.

4: Du er glad i bøker som Mistborn-serien, Prince/King/Emperor of Thorns, eller bøker av Robin Hobb.

 



«Jeg eier solsystemet»

Christian Sant Gjermestad
Journalist

18. juli 2014
Miljø

Dette sa Dennis Hope i 1980, da han sendte inn søknaden om eierskap av hele solsystemet. I dag selger han 4 kvadratkilometer jord på månen, Mars eller Merkur for så lite som 20 dollar, men skjøtet er dessverre ikke juridisk gyldig. Romtraktaten (1967), ratifisert av nærmest samtlige romfarende medlemsland, forbyr land å legge krav på objekter i verdensrommet, og å utplassere masseødeleggelsesvåpen og militærbaser på himmellegemer. Månetraktaten (1979) hindrer privatpersoner i å eie eiendom i verdensrommet, og legger vekt på at kun land, med oversyn av FN, skal få utforske og utnytte ressurser i verdensrommet. Denne har så langt ikke blitt ratifisert av noen romfarende medlemsland. Om det er en bra ting, gjenstår å se.

Kall det gjerne en kynisk påstand, men menneskehetens største drivkraft er personlig vinning. Å ville være varm førte til ilden, ønsket om en pålitelig mat- og alkoholkilde ga oss jordbruket, og å ville tjene seg søkkrik på palladium og platina vil sannsynligvis gi oss gruvedrift i rommet. Det er bare snakk om tid før kostnaden ved å utvinne metaller fra f.eks. asteroider er mindre enn prisen på de samme metallene, og dette vil i første omgang føre til ekspedisjoner for å utvinne metaller fra nære asteroider. Om den vil være bemannet av mennesker eller maskiner, gjenstår å se, og avhenger av hvor lang tid det tar før gruvedriften lønner seg. Etter hvert kan det bli aktuelt å lage permanente bosettelser for å gjøre det billigere å utvinne malmen, da man derfor ikke behøver å unnslippe jordens gravitasjonsfelt hver gang, noe som er en kostbar affære. Menneskene tilknyttet gruvedriften vil sannsynligvis, på grunn av de store kostnadene tilknyttet å forlate Jordens atmosfære, måtte være nærmest permanent bosatt utenfor Jorden, og vil derfor ha bruk for noe å bruke lønnen sin på. Gruvearbeiderne vil tenkelig savne varer fra Jorden som normalt er vanskelige å få tak i, og det kan dermed oppstå et marked som handelsmenn vil utnytte seg av. Disse handelsmennene vil muligvis ta med seg familiene sine, og etter hvert kan dette føre til menneskehetens første byer i det ytre rom.

GDL

 Metaller er ikke det eneste som kan utvinnes ute i rommet. Helium-3 finnes på Månen i større konsentrasjoner enn på Jorden, men dessverre tilsvarer dette allikevel kun 1,3­-15 ppb (deler per milliard), som vil si at det behøves cirka 150 millioner tonn månestøv for å utvinne ett tonn helium-3. 20 tonn helium-3 vil allikevel være nok til å dekke strømbehovet til alle husholdningene i USA i et år. Dersom menneskeheten kan utvikle fusjon, vil helium-3 fusjonert med deuterium kunne gi oss ren, høykonsentrert energi.

Dersom månetraktaten ratifiseres, må hele menneskeheten arbeide sammen for å erobre og bosette rommet. Kan våre representanter i FN oversette deres egne ønsker om egen vinning til et ønske om hele menneskehetens vinning? Kanskje det ikke behøves? De fleste land har ikke ratifisert månetraktaten, så utforskingen av rommet vil bli utført av det private eller offentlige, gjenstår å se. Svaret på spørsmålet om hvorvidt månetraktaten er bra eller dårlig for menneskeheten, avhenger i øyeblikket av politisk ståsted, og vil etter hvert besvares av om menneskeheten florerer i verdensrommet.



Dune (1984)

Christian Sant Gjermestad
Journalist

17. juli 2014
Filmer

 

 

 

Spilletid: 137 min

Foto: Universal Studios

Foto: Universal Studios

I år 10 191 har menneskeheten erobret hele det kjente universet. Keiseren regjerer og mektige storfamilier krangler om hans anerkjennelse. På mange måter likner det et føydalsamfunn. Keiseren gir kontrollen over planeter til storfamilier som Harkonnen og Atreides, som til gjengjeld sørger for at keiseren får inn ressurser. Dette kan sammenlignes med hvordan føydalsamfunnets overklasse sørget for at kongen fikk inn skatter. Den viktigste av disse ressursene er krydderet «melange» – et stoff som, i tillegg til å øke menneskers livslengde, er nødvendig for å reise hurtigere enn lyset, og derfor vitalt for imperiets eksistens. Melange finnes kun på én planet i hele det kjente universet: Ørkenplaneten Arrakis, også kalt Dune. Ikke overraskende er det her hovedkonflikten utarter seg. Keiseren frykter at hertug Atreides planlegger et statskupp, og vil la familien Harkonnen overta kontrollen av Dune, og dermed også produksjonen av melange. Unge Paul Atreides, et produkt av flere generasjoner med selektiv avl, må sikre familiens kontroll over planeten.

Filmen ble laget for 30 år siden, og det synes. Spesialeffektene er til tider latterfremkallende, og man forventer nærmest å se tråder over romskipene idet de glir igjennom verdensrommet. Verdenen filmen utspiller seg i er veldig interessant, og personlig satt jeg igjen med et behov om å vite mer om det da filmen var over, og brukte derfor litt for mye tid på seriens wiki-side da denne anmeldelsen skulle skrives. Historien i filmen er dessverre mindre interessant. Dette er muligvis fordi filmen er litt gammel, og til tider vanskelig å følge med i.

Se denne filmen hvis du er glad i klassikere og/eller science-fiction!



Kunsten å gi riktig mengde faen

Christian Sant Gjermestad
Journalist

14. juli 2014
Annet

Eller penere formulert: Å finne balansen mellom studiene og fritid.

 

Nye studenter er ofte nysgjerrige på hvordan det er å ikke lengre ha obligatorisk undervisning hver dag, hele uken. Det tar ofte litt tid å finne ut av hvordan man selv lærer best, og i løpet av første semester finner man ut av hvilke gruppetimer, plenumsregninger og forelesninger det lønner seg å dra på. Man må også finne ut av om man lærer mest ved å jobbe og diskutere med andre, eller ved å lese alene. Sistnevnte kan føre til at man ikke får sett pensum fra mer enn én vinkel, og at ens forståelse derfor kan bli dårligere, mens førstnevnte har en uheldig bieffekt som er kjent som sosialisering, som i store doser kan være svært skadelig for ens gjennomsnitt. Hva som er best for en selv, vet man kun etter å ha prøvd det.

studierfritid

 

«For å komme seg igjennom en bachelor må man gi en viss mengde faen – på de riktige tidspunktene.»

Dette sier en venn av meg med jevne mellomrom. Det han mener er at såfremt man ikke er ekstraordinært begavet, må man noen ganger velge hva man legger sin innsats ned i. Dersom man har et emne som teller når man søker på master, og et som ikke gjør det, bør man vurdere å legge mer innsats ned i emnet som teller. Det kan også hende man må velge å fokusere på fag som er mere relevante for videre studier over noen som ikke er det.

 

Det er viktig å finne en balanse mellom fritid og lesing. Fordi det er så lite obligatorisk undervisning på universitet, er det mange som ender opp med å lese altfor lite. Andre tar på seg for mye arbeid ved å prøve å nærlese alt, gjøre alle oppgaver, og å dra på alle forelesninger, kollokvier og plenumsregninger. Den første gruppen har for mye fritid, og bruker for lite tid på lesing, og gjør det relativt dårlig på eksamen, mens den andre gruppen muligvis har for lite fritid, og kan bli overarbeidet og stresset. Det er derfor viktig å gi en viss mengde faen, altså balansere fritid og studier, for å gjøre det best mulig uten å gå under på grunn av stress. Å dra på Realistforeningens fredagsquiz er en veldig fin måte å slappe av etter en lang uke, og dersom man leser på Realfagsbiblioteket, eller andre steder på Blindern er det kort reisetid – og det er kjempekoselig!

 

Å skille lesetiden fra avslappningstiden geografisk kan være en god idé. Dette gjøres ved å for eksempel jobbe med pensum på et bibliotek eller ved et institutt, og ha fri når man kommer hjem. Ikke bare unngår man å bli distrahert av PC og myk seng, men man slipper også å føle at man burde gjøre noe når man er hjemme. Man kan bare slappe helt av, og komme seg etter en lang dag. Noen institutter har også «studentområder», der man kan oppbevare og tilberede mat, og ha en egen, fast lesesalsplass. Det finnes et slikt område på Kjemisk Institutt, der vi som studerer kjemi og MENA holder til. På pauserommet finnes det kjøleskap, toastjern, brødrister, pizzajern, mikroovn, te og kaffe. Dette er supert, fordi man alltid har et sted å sitte i eksamensperioden, når biblioteker ofte er stappfulle. Dessverre kan man ikke lengre bruke sult som unnskyldning for å dra hjem tidlig, og man har koffein lett tilgjengelig. Dog kan man risikere å bli fanget av sofaen på pauserommet – pausene kan ende opp med å bli litt lange, og man kan bli utsatt for sosialisering. I tillegg kan man, spesielt i eksamensperioden, ende opp med et mildt tilfelle av koffeinavhengighet. Jeg anbefaler deg derfor å ihvertfall prøve å lese et sted på Blindern, dersom du har mulighet til det.

 

Husk at i siste ende er det kun du som vet hva som er best for deg selv når det kommer til studievaner. Prøv deg frem, eksperimentér med forskjellige vaner og teknikker, og ikke glem at studietiden også skal være gøy!

 



Lukten av nostalgi

Christian Sant Gjermestad
Journalist

7. juli 2014
Vitenskap

Du har helt sikkert opplevd at en lukt har vekket et gammelt og kjært minne. Det kan være hva som helst – nyslått gress, nybakte solskinnsboller, kanel på risengrøten, eller den litt småmugne, men vidunderlig velkjente aromaen i dine besteforeldres hus. Det kan umiddelbart virke rart at lukter kan frembringe slike sterke minner, men luktesansen er tross alt en sans på lik linje med synet, hørselen og følesansen. Bare tenk hvordan personer i besittelse av en sjette sans har det!

nostalgilukt.jpg

 

 

Lukter består av forskjellige kjemiske forbindelser. Blant disse er aromatiske hydrokarboner, også kalt aromater. De karakteriseres av en ring av karbonatomer, som enkelt forklart har ubesluttsomme dobbeltbindinger. I tillegg har de fleste aromater også en behagelig lukt. Til og med benzen, en vital komponent i bensin, lukter søtt. Aromatet vanilin ligger bak smaken av vanilje i solskinnsboller, mens kanelaldehyd er sentral i smaken av kanel. Estere, den kjemiske stoffgruppen som karakteriseres av et oksygenatom bundet til to karbonatomer, lukter også ofte behagelig, blant annet  lukten av roser og ananas.

Neste gang du strør kanel på risengrøten, nyter en solskinnsbolle hjemme hos bestemor, eller spiser jordbær på en nyslått gressplen, kan du imponere personene rundt deg ved å si: «Kan du sende meg det kanelaldehydholdige pulveret, vær så snill?», «Hvor mye vanilin har du brukt i vaniljekremen, bestemor?», eller «Dette jordbæret har virkelig en særdeles høy konsentrasjon av bezylacetat!».