Jeanette Viken
Journalist

13. november 2014
Promotering

Ja, Realistforeningen har en egen festival.

Jeg har nå fått i oppdrag av hovedstyret å sette meg ned og skrive en tekst til alle aktive i Realistforeningen om hva det vil si å være festivalsjef for Biørnegildet. Vi skal nemlig velge nytt gildestyre nå til høsten, og veldig mange aner jo ikke hva det er. Men jeg må ærlig talt si at jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Jeg går inn på Biørnegildet-2013 siden på Facebook. Første steg må være å friske opp litt i hukommelsen. 2013 er tross alt et helt år siden.

foto – Tor Jan Derek Berstad

Mens jeg titter gjennom bilder som ligger ute, strømmer tanker og følelser gjennom hodet mitt. «Å ja, dette er fra Irsk aften! Det var den eneste fridagen min….Da var jeg full, da. Dag Sørås og Jonas Kinge Bergland. ØlBrille, shit da var det fullt i foajeen, – ÅHHH ODAMIN! – (En av mine flotte internansvarlige under gildet) hmmm jeg har ikke sett henne så mye etter at hun ble ferdig med å studere…jeg savner henne…jeg må huske å ringe.
Nei dette ble for sentimentalt. Jeg lukker facebooksiden.
Ok, hukommelsen er frisket opp, men hvor skal jeg starte teksten? Med litt historie kanskje, hvordan var det igjen? Biørnegildet er en festival som blir arrangert hvert tredje år, til ære for HM Ursus Major (Realistforeningens øverste beskytter), varer en uke, ender i Biørneball, hmmmmm det var da mere enn dette.

Jeg går inn på gildet.no for å se om det står noe mer om historien der, det gjør det egentlig ikke, men det står mye annet. Jeg åpner opp programmet som ligger ute på nettet, og to ting slår meg: 1. Jonathan gjorde en kjempejobb med designet og styret mitt var kanskje det mest fantastiske styret jeg kunne bedt om. Christian og Espen som holdt på med faglige og sosiale arrangementer jobbet ræva av seg og gjorde en helt sjukt bra jobb! Jeg mener det, gå inn på nettsiden og se på programmet. Det er variert, og spenstig, og de var på jobb 24/7, og fortsatt var de blide og fornøyde!

foto – Tor Jan Derek Berstad

Nei dette kommer jeg meg ikke noe videre med. Kanskje det står noe i Biørnetjenesten, so var festivalavisen vår. Visste du at dekanen vår Morten Dæhlen var revysjef under gildet i 1986? Det er helt sant! Og at redaktøren vår Katarina hadde brukt den første tiden sin som designer i husbjørnen med å skrike til PC-en på grunn av InDesign? Been there, done that. Skal innrømme at jeg selv har sittet med tårer i øya foran InDesign og hatet livet. Takk Katarina for at du ikke ga opp og ble så utrolig flink at du fikset fem utgaver på en uke! <3
Jeg blir sittende og lese litt i Biørnetjenesten og jeg kjenner jeg blir skikkelig glad innerst i hjerterota når jeg kommer på folk som dukket opp på åpningsdagen for å se Goylem Space Klezmer og Farmers Market, til en «psyko billig penge» som de kalte det. De kunne ikke forstå hvordan vi hadde klart å få til en så «sjukt kul line-up». All mulig ære til bookingansvarlig Martha, som var så sjukt kul at hun fikset alle de feteste banda til oss.
Merker at jeg nå ble sittende og tenke på menneskene jeg jobbet sammen med. Noen har jeg jo nevnt allerede. Ellers var det praktfulle Peter som sammen med Oda var internansvarlig. Det var fantastiske Aila, som jobbet med PR og markedsføring.

En morsom historie om Aila: Hun kom en dag og fortalte meg at hun hadde vært kjempe sint på meg dagen før på grunn av et billettsystem som jeg hadde innført, så sint at hun bare måtte dra hjem. Hun fortsatte med å si at hun var enig med meg i det jeg hadde gjort, og at hun nå ikke var sint lenger. Det var snilt av henne å vente til hun ikke var sint lenger før hun sa noe <3 Jeg hadde ikke peiling på at hun hadde vært sur på meg i det hele tatt! Men ja, jeg så poenget hennes, jeg kan ha en tendens til å jobbe fort når jeg blir ivrig, og det var nok ikke første gangen jeg tråkket noen på tærne.

foto – Tor Jan Derek Berstad

Men alle i styret mitt var heldigvis tålmodige med meg! Sikkert mye mer tålmodig enn jeg var med dem. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg var frustrert på Reidar (sponsoransvarlig) fordi han ikke leste mail, og på Ingrid (sekretær) fordi hun ikke sendte mail. Allikevel, til syvende og sist stilte begge opp og gjorde jobben sin på en fantastisk måte. Det samme gjorde Bent, som holdt styr på økonomien. Biørnegildet hadde ikke blitt noe av uten dem.
Jeg mener, vi jobbet tross alt sammen i over 18 måneder, litt uenigheter må det jo bli på veien. Men når vi kom oss frem til mål, nemlig Biørneball, – som Ingvild fikset med pomp og prakt – kunne jeg ikke noe for det, jeg satt og gråt fra start, til Oda slengte meg sovende inn i baksetet på bilen min klokken 6 om morgenen etter nachspiel.
Da det var over, kjente vi alle på følelsen av at vi var utslitte, men ekstremt lykkelige og stolte, og vi hadde sammen utrettet noe stort. Vi var Biørnegildestyret 2013, og hvis resten av styret mitt hadde stilt med meg, hadde jeg ikke nølt et øyeblikk med å stille på nytt til Gildesjef 2016.

Men så var det denne teksten jeg skulle prøve å komponere da. Hvordan skal man begynne å beskrive gledene, tårene, frustrasjonen, stoltheten, kjærligheten, lykken, latteren, sinnet, Post-Gildet-Bluesen, samholdet og alle andre opp- og nedturer som følger med å ha et verv i gildestyret?

Jeg tror jeg bare kommer til å si at å være gildesjef er, og kommer nok til å forbli, mitt absolutte høydepunkt i min karriere innenfor studentforeningsliv. Det er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, og sitter du med en liten interesse, er du litt nysgjerrig, har du litt lyst, da er du den vi leter etter! Du kommer nok til å angre underveis, men når alt er over, vil du sitte igjen med en glede og en følelse av stolthet som ikke ligner noe annet du har vært borti.

Dette er en mulighet du får én gang i livet, og du er en dust hvis du kaster den bort!

foto – Jørgen Mundgjel