De aller fleste vet hva som menes med grønne fingre, men selv ble jeg dessverre født med svarte fingre. En egenskap jeg opprinnerlig trodde var bestemt av arv og ikke miljø, helt til jeg flyttet hjemmefra og oppdaget at min kjære fikus overlevde i miljøet som orkideene opplevde som rene svartedøden. Jeg ga opp orkideer, og kjøpte meg en palme. Kjøpte meg enda en palme. Jeg og «den lille familien min» hadde det fint, og en dag bestemte jeg meg for å plante frø. Gulrøtter, paprika og salat ble dyrket på mine 22 m^2. Alle som har noe erfaring skjønner at gulrøtter i et vindu mildt sagt er en utfordring, men jeg ble sjokkert da jeg forstod at potten ikke var dyp nok.

Takket være mine erfaringer tenkte jeg at jeg nå skulle veilede deg, ja du leste riktig, deg, til å starte din egen hybelhage. Det er nemlig utrolig koselig å ha en liten hage når de eneste kjæledyrene man har tid og råd til er hybelkaniner. Svarte fingre er en myte, alt som kreves av deg er noen rutiner. Nå tenker du sikkert at rutiner høres ut som mye styr, noe som du ikke er så glad i. Rutiner er ikke styr, du må bare seriekoble de, du kan vanne plantene dine når du pusser tennene, betaler regninger eller vasker klær. Dette er rutiner som jeg regner med at du har dersom du har noenlunde grei hygiene og er sånn passe voksen. Nå må du ikke mistolke hva jeg sier, du skal ikke vanne plantene hver gang du pusser tennene dine.

Det første trinnet er å finne ut hvilke planter du vil ha, det er som regel ganske lett siden det eksisterer tre kategorier av planter: «De udødelige», «de spiselige» og «de ubrukelige som er pene å se på». Personlig liker jeg «de spiselige» best: En peppermynteplante gjør deg til vorsets mojitogud, sukkererter er deilig eksamenssnacks og chili setter fyr på fredagstacoen. Du som tenker at du har svarte fingre vil nok føle deg mest trygg med å holde deg til «de udødelige» slik at selvtilliten kan bygge seg opp. Da vil jeg varmt anbefale fikuser, palmer eller den gode gamle kaktusen.

Blant «de ubrukelige som er pene å se på» har vi orkideer*. Det finnes to «urban legends» for hvordan du skal få orkideene dine til å blomstre, den første metoden er ekstremt enkel og det er at du behandler orkideene dine som dritt, det vil si at mengden vann du gir dem er lik null. Dette prøvde jeg når jeg nettopp hadde flyttet hjemmefra, helt ubevisst om at det var en metode for å få dem til å blomstre. Jeg nevnte tidligere at orkideene døde, dette kommer enten av at vinduet var dårlig isolert slik at de frøs ihjel, eller av at teorien bare er tull. Nå tenker du nok at jeg kommer til å si at teorien bare er tull, men i et av vinduene mine står nå et bevis på at teorien ikke kan forkastes da jeg har en orkide med hele fjorten (!) knopper, selv om jeg helt ærlig ikke aner når planten sist fikk vann. Den andre måten som finnes for å få orkideer til å blomstre er betydelig mer krevende, orkideene skal da bades som greske guder en gang i uken. Du fyller opp vasken med vann og setter de oppi i fem til ti minutter, så lar du vannet renne av og setter de tilbake på plass.

Hvis du har noenlunde erfaring med å lese blader så skjønner du at denne artikkelen nesten er slutt, enten føler du at det er på tide eller så syns du at det var bittelitt dumt. Uansett, dersom du har valgt å lese så langt så har du nok vilje til å legge inn innsatsen som trengs for å starte en liten hybelhage. «Hvor mye og hvor ofte skal planten ha vann?» Dette er enkelt og kan løses på en av tre måter:

1. Spør i butikken
2. Les på den brune potten som planten kom i
3. Søk på kvinneguiden (kvinneguiden er bestemors svar på wikipedia)

Lykke til!

*Dette er fullstendig subjektivt og det kan godt hende at du som leser syns at orkideer er like pent som en matpakke som har oppholdt seg i bokskapet ditt hele sommerferien.**

**Det er selvfølgelig også helt subjektivt om du syns at en muggen matpakke er pent eller stygt.