Ord med minner

Guttorm Kvaal
Guttorm Kvaal
Journalist

7. juli 2014
Annet

Når jeg tenker tilbake på min egen oppvekst, er det visse ord og uttrykk som i særlig grad preger minnene. I barnehagen likte vi godt å spille fotball på den lille, hellende gressletten mellom sandkassen og lekeapparatene. Det gjaldt å velge det beste laget, men ikke kun utifra lagsammensetningen av småtasser. Å plukke ut det mest aktuelle lagnavnet var en viktig del av spillet. Manchester United, Chelsea, Liverpool og Barcelona, alle uttalt med de talefeilene barn med voksende tenner har, var i seg selv en seier å spille under. Var du raskt nok til å snappe navnet Ole Gunnar Solskjær eller David Beckham, hadde du allerede vunnet.

På barneskolen kom – de materialistiske – trendene på løpende bånd. Det er særlig ett ord, om ikke et fenomen, pokémon, som i stor grad representerer hva friminuttene, ja, til og med skoletimene dreide seg om. I verdenen av japanske fantasiskapninger med anglifiserte navn dukket igjen opp den heldige «ch»-ordlyden. Det var svært mange og festlige måter man som under-ti-åring kunne uttale «Charmander», «Charizard», «Pikachu» og «Blastoise». Nå har riktignok ikke den sistnevnte pokémonen sammensetningen av «c» og «h» i navnet sitt, men jeg kan sverge på jeg i den alderen i hvert fall plasserte to «ch»-er og én «æ» i navnet.

children playing seesaw

Før pokémon-bølgen skylte inn over norske skolegårder og vannet ut foreldres lommebøker, spratt små plastskiver – Pog – rundt i skolegården. For mange, inkludert meg, har nok minnet av dette spillet havnet litt i skyggen av den til tider maniske pokémon-hypen, men det fortjener allikevel en plass blant ord som vekker nostalgi fra barndommen.

Så langt ser det ut som at alle ordene jeg forbinder med oppveksten min er tilknyttet et produkt. Det gjelder nok ikke bare meg, og kan være et grunnlag for en problemstilling som jeg i denne omgang ønsker å gå i en stor sirkel rundt. Noen ganger er det vel lov til å lukke øyene for nostalgiens skyld?

Jeg vet ikke om følgende er noe som er mest relatert til miljø, men i barneskolens mange spill og leker var det ofte ikke nok for vinneren å juble over en seier, taperen skulle også straffes! Her dukker det opp en aktivitet med et litt hysterisk navn som kanskje ikke er kjent for alle, men som – ved mindre det er blitt bannlyst nye HMS-i-skolen-direktiver – praktiseres hyppig i skolegårder og fotballbaner på Oslos østkant: «svi-ass». Igjen har vi et anglifisert ord med potensiale for morsom uttale. Om det ikke høres kjent ut, vil jeg hinte om at navnet er svært beskrivende for aktiviteten og involverer to parter, den tapende og den seirende, samt en fotball og et hardt spark.

Ord med minner 1

«Førstemann» var en av de edleste titlene man kunne ha som barn. I motsetning til å være en «juge-pave pipelort» var dette en svært midlertidig, men innflytelsesrik tittel. «Førstemann til stanga velger lag!» er en setning som i stor grad representerer både privilegiet og ansvaret som fulgte av det å være rask. Med likhet til de de voksnes verden, var det tilfeller av de som jukset seg til å bli «førstemann». Beskyldninger om å være en «tjuv-starter» var ikke uvanlige og kunne i mange tilfeller føre til hoderulling. Var du blitt «sistemann», kunne ofte en slik beskylding være et siste desperate forsøk på å sno seg unna de konsekvensene det medførte – husk «svi-ass».

Er det egentlig slik at de ordene og uttrykkene jeg har nevnt kun tilhører barndommen? Jeg ville nok sikkert fått en del rare blikk dersom jeg hadde ropt ut «førstemann til å bli ferdig med eksamenen!». Når man blir litt eldre blir det litt tabu å hele tiden uttrykke sin konkurranselyst. Kanskje er det fordi det i en konkurranse alltid følger en tapende part, og at man, kanskje litt i tråd med janteloven, ikke ønsker å være vedkommende som står med albuene ut, klar til å dytte bort de rundt seg. Jeg mener å huske at man ikke tenkte helt på den måten som barn, selv om mitt repertoar av nostalgiske ord i stor grad knyttet til konkurranse. Jeg tror det hadde vært positivt å ta vare på den lekne konkurranselysten fra barndommen, uten å knytte det til et ønske om presse bort andre.