Opp gjennom livet har jeg lest en god del bøker. Ikke like mange som jeg skulle ønske så klart, og jeg kan dessverre ikke si at jeg har tatt meg tid til å plukke opp et eksemplar om ”Anna Karenina” av Tolstoj, eller ”En Julefortelling” av Charles Dickens enda, men jeg føler allikevel at jeg kan si har har lest en god del bøker. Noen bra, noen dårlige. Det er allikevel ikke alle bøker vi leser som setter like mye spor. Eller som man kanskje ikke en gang klarer å fullføre. Men hva er det som gjør en bok bra eller dårlig? Finnes det noen retningslinjer på hva som gjør en fortelling bra?
Det er et ordtak som sier at du er hva du spiser, vel jeg tror også du er hva du leser. Bøker kan være et godt samtaleemne i de fleste tilstelninger, og sier ofte en del om hva slags person du er. I en gjeng kan det være helt innenfor å ha lest Harry Potter, Ringenes Herre eller Game of Thrones, mens en annen gjeng ser helst at du har lest bøker fra Leo Tolstoj eller Charles Dickens. Hva slags bøker du leser gir ofte status innenfor forskjellige grupper med mennesker, men det er allikevel ikke slik at man kun liker en viss type bøker. Ofte interesserer man seg for mye forskjellig. Og en bok fra nyere tid kan være vel så bra som de som ble skrevet under realismen eller nyromantikken. Så om det ikke er epoken bøkene ble skrevet i, hva er det da som fenger leseren?
foto – Wikimedia
Forfatterens evne til å fange sitt publikum fra første stund er noe av det aller viktigste i en tekst. Uansett om det er et kåseri eller en fantasy-roman er forfatteren nødt til å få fyr på fyrstikken før bålet begynner å brenne. Dersom en forfatter kun prøver med våte fyrstikker er det sjeldent man gidder å lese så lenge at man faktisk får med seg gnisten.
Da jeg var ti år, var jeg på øyhopping i Hellas. Etter en ukes tid hadde jeg allerede rukket å lese ut mine medbrakte eksemplarer om Frøken Detektiv, og vi var nødt til å gå på leting etter en ny bok som kunne ha med på stranda. Mine engelskkunnskaper var ikke helt på topp som tiåring, så vi var nødt til å finne en norsk bok. Dette var ikke så lett som man skulle ha det til, da vi var på en bitteliten øy i Middelhavet. Én norsk bok ble funnet. Boken har jeg fortsatt, og den var skrevet av David Baldacci, og het ”Mor, vi trenger deg!”. Denne boken er den dag i dag en av mine favorittbøker. Det var ikke en bok for barn, men det var ikke nødvendig. Jeg lo og gråt om hverandre da jeg leste boken, og når du kan sitte 11 år senere, og fortsatt minnes smertene til personene i boka, ja, da er det noe spesielt. Har man ikke da rett til å kalle en bok bra?
For å holde et bål i livet holder det dessverre ikke med å bare tenne fyrstikken og hive på litt opptenningsved, det krever også et par gode vedkubber som man kan fylle på med etter hvert, for å holde liv i flammen. I en bok handler det blant annet om et krydret språk. Dersom språket er flatt og kjedelig har det ingenting å si hvor god historien er. En historie blir ikke bedre enn personen som forteller den. Det kreves språklige virkemidler og en god dose med adjektiv. Det å kunne beskrive en lukt, en plass eller en person, som gir leseren en følelse av å være tilstede i historien er en kunst de fleste forfattere streber etter, men som få klarer til det ypperst
En god bok blir satt pris på, men noen ganger velger allikevel folk å kjøpe såkalt husmorporno. En bokserie kalt ”Sønnavind” for eksempel er foreløpig ute med bok nummer 72 i serien. Dette kan ikke akkurat kalles prisverdig litteratur, men det minker ikke mengden folk som leser det av den grunn. Det fine med en bok er at man har den for seg selv. Det kan være en verden å drømme seg bort i, når man vil vekk fra den virkelige verden. Og med en kopp kakao og litt marshmallows foran bålet, så spiller det kanskje ikke så stor rolle om boken du holder i hånden er skrevet av Knut Hamsun eller E.L. James.
