Category Archives: Annet

Et ekko av julestemning

Ingvild Husøy
Journalist

25. november 2014
Annet

Mørket senker seg over hovedstaden. Menneskene på gata er godt innpakket, og er nesten ikke til å kjenne igjen. I den bitende kulden er de tyllet inn i boblejakker, varme skjerf og luer, med store handleposer dinglende ved siden. Den romantiserte snøen har ikke våget å vise ansiktet sitt helt enda, men alle vet hva som kommer. Julen er rett rundt hjørnet, og den kommer i vår retning. I vinden kastes «julestemning» frem og tilbake, men ikke fordi den er til stede. Den er flyktig, vanskelig å fange, særlig for de av oss som har skjønt at julenissen ikke fins, og er i en alder av 14 år, eller eldre.

Julen ringer inn, enten man vil det eller ikke. Obligatoriske familiesamlinger er ikke like gøy for alle, men litt tvungen småprat med en onkel du ser en gang i året, kan umulig være usunt for sjelen. Resten av det man finner på i jula bestemmer man jo selv. Velger man å sitte hjemme i kjelleren og spille det nye Call of Duty-spillet, er det ikke vanskelig å forstå at julestemningen flakser og bakser av sted, rett bort til kidsa som går julebukk nedi gata. Mange av oss savner allikevel den intense kriblingen av sommerfugler nederst i magen, som hvert år meldte sin ankomst sent på lille julaften. Den man fikk når man prøvde å sovne, men ikke greide å slutte å tenke på alt det morgendagen hadde i vente. Den er vekk. Den er sporløst forsvunnet.

Julestemning er noe som forsvinner med alderen, akkurat som Peter Pans vidunderlige Drømmeland. Hvis du ikke har tatt godt nok vare på den, og har mistet den, kan du prøve å finne den igjen. Da er det dessverre noe som må ofres – din mentale alder. Løper du ofte rundt og leker i snøen? Liker du å gjemme deg under trappa for å hoppe ut og skremme vennene dine? Ler du fortsatt av skitne ord? Da har du en sjanse til fange den julestemningen så mange av oss savner. Hvis ikke, så vet du hva som skal til. Hopp i det, og nyt festlighetene.

GOD JUL!

Ferie i Japan

Susanne Tande
Journalist

10. august 2014
Annet

Golden Pavilion, Kinkaku-ji

En far-datter-ferie i soloppgangens land er ikke så verst. Spesielt med en avtale om at datter bestemmer programmet og far betaler. Med ti dager til rådighet rekker datteren å dra faren med til utallige turistattraksjoner i tre forskjellige byer.

Datteren foran (en plakat av) Tokyo Tower

Tokyo stiller med en vakker skyline, Tokyo Tower – et slags oransje Eiffeltårn, trange og travle shoppinggater, et fantastisk T-banesystem, stappfulle spillehaller, drøssevis av dresskledde «salary-men» med stresskoffert, og morgendagens mote på unge fashionistaer. Den tidligere hovedstaden Kyoto blander gulldekkede pagoder, rakede steinhager og gammel tradisjon med moderne glasskjøpesentre og internasjonal historie. Leide elsykler kan frakte far og datter fra et fortsatt levende geisha-strøk til de skogkledde fjellene som omringer byen. En kort togtur fra Kyoto ligger Kobe, en havneby som i tillegg til sin internasjonalitet er berømt for sin fantastiske biff (datteren velger å tro på myten som sier at Kobe-kuene bare drikker øl og får musklene massert daglig). I tillegg har Japan mye mer å by på. Far og datter burde absolutt ta en tur senere i livet for å oppleve Hokkaidos vinterlandskap, Hiroshimas rørende museer, de tropiske Okinawa-øyene og vårens vakre kirsebærblomstring.

Far som øver seg på bukking

Selv om far og datter kan være kjent med Japans høflige kultur, er det å være en del av den en underlig opplevelse. Butikkekspeditørene roper velkommen til deg uansett hvor travle de er, den tilfeldige mannen på gaten takker og bukker til deg etter at han har gitt deg veibeskrivelser og vaskedamen du ser tjue meter foran deg i hotellgangen bukker og forblir bukkende helt til du har gått forbi – mens du føler deg både kongelig og flau på samme tid.

Japan er også virkelig landet der systemene faktisk fungerer. Du går ikke over på rød mann, du venter til de inne på T-banen har gått ut før du selv går på, og du kaster ikke søppel på bakken. Slik er det bare.

Et land som er kjent for alt fra samuraier, sumobryting og sushi til hentai, roboter og atomkraftverk utgjør et spennende reisemål, som datteren anbefaler på det sterkeste.

Sitater om fremtiden

Susanne Tande
Journalist

30. juli 2014
Annet

Vel, jeg vet ikke med dere, men personlig elsker jeg å søke etter quotes på google. Det kan være skikkelig inspirerende, på en deilig og godtroende måte. Det føles bra å følge råd fra Mahatma Gandhi, kunne sitere Cæcar i en skoleoppgave eller bare le litt av ordene til Winston Churchill. Her er et lite utvalg av sitatene sortert under «future». Med forbehold om at de muligens aldri har blitt uttalt:

… I never think of the future – it comes soon enough. – Albert Einstein

… The future starts today, not tomorrow. – Pave Johannes Paul II

… Let the future tell the truth, and evaluate each one according to his work and accomplishments. The present is theirs; the future, for which I have really worked, is mine. – Nikola Tesla

… Prediction is very difficult, especiallt about the future! – Niels Bohr

… The best thing about the future is that it comes one day at a time. – Abraham Lincoln

Kunsten å gi riktig mengde faen

Christian Sant Gjermestad
Journalist

14. juli 2014
Annet

Eller penere formulert: Å finne balansen mellom studiene og fritid.

Nye studenter er ofte nysgjerrige på hvordan det er å ikke lengre ha obligatorisk undervisning hver dag, hele uken. Det tar ofte litt tid å finne ut av hvordan man selv lærer best, og i løpet av første semester finner man ut av hvilke gruppetimer, plenumsregninger og forelesninger det lønner seg å dra på. Man må også finne ut av om man lærer mest ved å jobbe og diskutere med andre, eller ved å lese alene. Sistnevnte kan føre til at man ikke får sett pensum fra mer enn én vinkel, og at ens forståelse derfor kan bli dårligere, mens førstnevnte har en uheldig bieffekt som er kjent som sosialisering, som i store doser kan være svært skadelig for ens gjennomsnitt. Hva som er best for en selv, vet man kun etter å ha prøvd det.

studierfritid

«For å komme seg igjennom en bachelor må man gi en viss mengde faen – på de riktige tidspunktene.»

Dette sier en venn av meg med jevne mellomrom. Det han mener er at såfremt man ikke er ekstraordinært begavet, må man noen ganger velge hva man legger sin innsats ned i. Dersom man har et emne som teller når man søker på master, og et som ikke gjør det, bør man vurdere å legge mer innsats ned i emnet som teller. Det kan også hende man må velge å fokusere på fag som er mere relevante for videre studier over noen som ikke er det.

Det er viktig å finne en balanse mellom fritid og lesing. Fordi det er så lite obligatorisk undervisning på universitet, er det mange som ender opp med å lese altfor lite. Andre tar på seg for mye arbeid ved å prøve å nærlese alt, gjøre alle oppgaver, og å dra på alle forelesninger, kollokvier og plenumsregninger. Den første gruppen har for mye fritid, og bruker for lite tid på lesing, og gjør det relativt dårlig på eksamen, mens den andre gruppen muligvis har for lite fritid, og kan bli overarbeidet og stresset. Det er derfor viktig å gi en viss mengde faen, altså balansere fritid og studier, for å gjøre det best mulig uten å gå under på grunn av stress. Å dra på Realistforeningens fredagsquiz er en veldig fin måte å slappe av etter en lang uke, og dersom man leser på Realfagsbiblioteket, eller andre steder på Blindern er det kort reisetid – og det er kjempekoselig!

Å skille lesetiden fra avslappningstiden geografisk kan være en god idé. Dette gjøres ved å for eksempel jobbe med pensum på et bibliotek eller ved et institutt, og ha fri når man kommer hjem. Ikke bare unngår man å bli distrahert av PC og myk seng, men man slipper også å føle at man burde gjøre noe når man er hjemme. Man kan bare slappe helt av, og komme seg etter en lang dag. Noen institutter har også «studentområder», der man kan oppbevare og tilberede mat, og ha en egen, fast lesesalsplass. Det finnes et slikt område på Kjemisk Institutt, der vi som studerer kjemi og MENA holder til. På pauserommet finnes det kjøleskap, toastjern, brødrister, pizzajern, mikroovn, te og kaffe. Dette er supert, fordi man alltid har et sted å sitte i eksamensperioden, når biblioteker ofte er stappfulle. Dessverre kan man ikke lengre bruke sult som unnskyldning for å dra hjem tidlig, og man har koffein lett tilgjengelig. Dog kan man risikere å bli fanget av sofaen på pauserommet – pausene kan ende opp med å bli litt lange, og man kan bli utsatt for sosialisering. I tillegg kan man, spesielt i eksamensperioden, ende opp med et mildt tilfelle av koffeinavhengighet. Jeg anbefaler deg derfor å ihvertfall prøve å lese et sted på Blindern, dersom du har mulighet til det.

Husk at i siste ende er det kun du som vet hva som er best for deg selv når det kommer til studievaner. Prøv deg frem, eksperimentér med forskjellige vaner og teknikker, og ikke glem at studietiden også skal være gøy!

Ord med minner

Guttorm Kvaal
Journalist

7. juli 2014
Annet

Når jeg tenker tilbake på min egen oppvekst, er det visse ord og uttrykk som i særlig grad preger minnene. I barnehagen likte vi godt å spille fotball på den lille, hellende gressletten mellom sandkassen og lekeapparatene. Det gjaldt å velge det beste laget, men ikke kun utifra lagsammensetningen av småtasser. Å plukke ut det mest aktuelle lagnavnet var en viktig del av spillet. Manchester United, Chelsea, Liverpool og Barcelona, alle uttalt med de talefeilene barn med voksende tenner har, var i seg selv en seier å spille under. Var du raskt nok til å snappe navnet Ole Gunnar Solskjær eller David Beckham, hadde du allerede vunnet.

På barneskolen kom – de materialistiske – trendene på løpende bånd. Det er særlig ett ord, om ikke et fenomen, pokémon, som i stor grad representerer hva friminuttene, ja, til og med skoletimene dreide seg om. I verdenen av japanske fantasiskapninger med anglifiserte navn dukket igjen opp den heldige «ch»-ordlyden. Det var svært mange og festlige måter man som under-ti-åring kunne uttale «Charmander», «Charizard», «Pikachu» og «Blastoise». Nå har riktignok ikke den sistnevnte pokémonen sammensetningen av «c» og «h» i navnet sitt, men jeg kan sverge på jeg i den alderen i hvert fall plasserte to «ch»-er og én «æ» i navnet.

Før pokémon-bølgen skylte inn over norske skolegårder og vannet ut foreldres lommebøker, spratt små plastskiver – Pog – rundt i skolegården. For mange, inkludert meg, har nok minnet av dette spillet havnet litt i skyggen av den til tider maniske pokémon-hypen, men det fortjener allikevel en plass blant ord som vekker nostalgi fra barndommen.

Så langt ser det ut som at alle ordene jeg forbinder med oppveksten min er tilknyttet et produkt. Det gjelder nok ikke bare meg, og kan være et grunnlag for en problemstilling som jeg i denne omgang ønsker å gå i en stor sirkel rundt. Noen ganger er det vel lov til å lukke øyene for nostalgiens skyld?

Jeg vet ikke om følgende er noe som er mest relatert til miljø, men i barneskolens mange spill og leker var det ofte ikke nok for vinneren å juble over en seier, taperen skulle også straffes! Her dukker det opp en aktivitet med et litt hysterisk navn som kanskje ikke er kjent for alle, men som – ved mindre det er blitt bannlyst nye HMS-i-skolen-direktiver – praktiseres hyppig i skolegårder og fotballbaner på Oslos østkant: «svi-ass». Igjen har vi et anglifisert ord med potensiale for morsom uttale. Om det ikke høres kjent ut, vil jeg hinte om at navnet er svært beskrivende for aktiviteten og involverer to parter, den tapende og den seirende, samt en fotball og et hardt spark.

«Førstemann» var en av de edleste titlene man kunne ha som barn. I motsetning til å være en «juge-pave pipelort» var dette en svært midlertidig, men innflytelsesrik tittel. «Førstemann til stanga velger lag!» er en setning som i stor grad representerer både privilegiet og ansvaret som fulgte av det å være rask. Med likhet til de de voksnes verden, var det tilfeller av de som jukset seg til å bli «førstemann». Beskyldninger om å være en «tjuv-starter» var ikke uvanlige og kunne i mange tilfeller føre til hoderulling. Var du blitt «sistemann», kunne ofte en slik beskylding være et siste desperate forsøk på å sno seg unna de konsekvensene det medførte – husk «svi-ass».

Er det egentlig slik at de ordene og uttrykkene jeg har nevnt kun tilhører barndommen? Jeg ville nok sikkert fått en del rare blikk dersom jeg hadde ropt ut «førstemann til å bli ferdig med eksamenen!». Når man blir litt eldre blir det litt tabu å hele tiden uttrykke sin konkurranselyst. Kanskje er det fordi det i en konkurranse alltid følger en tapende part, og at man, kanskje litt i tråd med janteloven, ikke ønsker å være vedkommende som står med albuene ut, klar til å dytte bort de rundt seg. Jeg mener å huske at man ikke tenkte helt på den måten som barn, selv om mitt repertoar av nostalgiske ord i stor grad knyttet til konkurranse. Jeg tror det hadde vært positivt å ta vare på den lekne konkurranselysten fra barndommen, uten å knytte det til et ønske om presse bort andre.

Siste artikler :