Category Archives: Underholdning



Japansk Hjørne

Rune Sivertsen
Journalist

3. mai 2015
Faste innlegg

Er du lei av å få Bleach eller Naruto i tips når du spør etter ny manga?  Føler du at du vil ha noe mer enn den klassiske shounen? Ikke vær redd, Husbjørnen kan hjelpe deg med å finne gullkornene du sliter med å finne!

Dr. Frost (ManhwDr Frosta)

Har du noen gang lurt på hvordan The Big Bang Theory vært dersom Sheldon hadde vært en psykolog, og ikke en fysikker? Dr. Frost er på mange måter svaret på dette spørsmålet; hvor vi slår med professor Frost inn i sinnets mørke kroker, på jakt etter svar som en psykologiens House. Serien, som har fått hjelp underveis av flere psykologer i Sør-Korea, fikk også nylig sitt eget tv-program. På mange måter er denn e serien en glemt juvel blant alt gode fra Naver (journ.anm. Koreansk webportal).

Your lie in April (Manga/Anime)

Noen ganger kan livet havne i en brønn, hvor du ikke kommer deg ut. Vidunderbarnet Kousei får en slik virkelighet når hans mor dør; han kan ikke lengre  spille piano, og han forlater musikkverdenen. Det er først når han møter på fiolinisten Kaori, at fargene kommer tilbake til hans liv. Med hennes hjelp starter Kousei sin ferd ut av brønnen, og tilbake til scenen han forlot for flere år siden. Gjør deg klar for en emosjonell ferd; med Saint-Saëns, Ravel, Debussy og Chopin med deg på veien.

Hyouka (Anime)

«I’m curious!» Dette er setningen folk flest husker fra Hyouka, en anime om en gjeng som leter etter svaret på spørsmåene Chitanda (les: oss publikum) kommer med. Vår hovedkarakter Oreki, geni som alle studenter i anime, må løse disse problemene med å bruke minst mulig energi som mulig. Dette er en serie som handler like mye om gruppens vennskap som svarene de løper etter. For hvordan kan de ellers redde litteraturklubben fra å dø ut?

Kokoro Connect (Anime)10952509_10203986022475758_1280018915_o

Forestill deg at du plutselig en dag bytter kropp med en av dine venner. Dette skjer med en gruppe på fem venner, som må tenke over sine vennskap når hemmeligheter, følelser og problemer ramler ut av skapet. For hva har egentlig skjedd; hvorfor bytter de kropper hver eneste dag? Kokoro Connect får deg til å stille spørsmålet: hvem er jeg egentlig?

Koko ni Iru Yo (Manga)

Hikage har to hobbier: vanne blomster og skrive en blogg. Men en dag blir hun dratt ut av sin ensomme boble når en av de peneste på skolen legger merke til henne. Denne klassiske shoujo-mangaen handler om hvordan en sosial innadvendt opplever forandringen fra kulissene til hovedscenen. Det er tross alt der solen befinner seg, ved hennes side.

Parasyte (Manga/Anime)

Menneskeheten blir stadig større, og jorda har store problemer med å holde seg stabil med økende befolkningsvekst. Hva er løsningen? Det er selvsagt romvesen med kun ett mål: ta over menneskehjerner og utrydde oss alle. Mangaen fra 90-tallet, nå med en pågående anime, er en psykologisk thriller som havner sammen med Tokyo Ghoul og Beserk når det gjelder ekstrem vold. Det er tross alt ikke hver eneste dag du kan lese serie med tentakler uten at det er hentai.

Fate/Stay night: Unlimited Blade Works (Anime)

Om du ikke vet hvilken serie dette er, har du enten levd under en stein eller ikke fulgt veldig mye med. Fate er historien om en gjeng magikere, med hver sin tjener, som slåss i enda en battle royale for muligheten til å oppnå den hellige gral. Dette er serien som blir kalt for Unlimited Budget Works (årets beste animasjonskvalitet, sjekk!), er en fortsettelse fra fate/Zero (en god historie, sjekk!) og som måtte forlenge flere episoder til en time.



Bokanmeldelse: Promise of Blood

Christian Sant Gjermestad
Journalist

29. november 2014
Underholdning

Originaltittel: «Promise of Blood»
Forfatter: Brian McClellan
Advarsel: I denne bokanmeldelsen er alle engelske særord, sitater, og omtrentlige sitater konsekvent oversatt til nynorsk.

«Ein Lovnad om Blod» av Brian McClellan er en fantasibok litt utenom det vanlige.

lovnad

En feltmarskalk med gode hensikter styrter kongen og hans adelige hoffmagikarar ved hjelp av personer som kalles kruttmagikarar. Når disse personene inntar krutt — av samme type som brukes i musketter — kan fordelene best beskrives som en blanding av kokain, hurtigvirkende steroider, og evnen til å styre kuler i lufta i samme stil som i filmen «Ettersøkt».

Boka sentrerer seg rundt feltmarskalk Tamas, hans sønn Taniel, og en privatetterforsker kalt Adamat. Feltmarskalken jobber med å opprette en ny stat samtidig som han håndterer militære trusler fra nabokongedømmet Kez. Sønnen Taniel blir sendt for å jakte ned en usedvanlig farlig hoffmagikar:ar, og ender opp med å avdekke skumle planer om å mane frem en gammel gud. Samtidig undersøker den en smule clichébetyngede pensjonerte politimesteren Adamat hva hoffmagikarane mente med deres siste ord: «Du kan ikkje krenkje lovnaden til Kresimir!»

Dette sies om stedet der adelen blir henrettet ved hjelp av giljotiner. Skattene var høye, og kongeriket var involvert i en krig folket ikke var interessert i. En gruppe mennesker som mener de vet hvordan et land bør styres setter seg ned sammen, og krangler ustanselig om hvordan dette skal gjøres. Minner dette uhorvelig mye om den franske revolusjon? Ja! Er dette en bra ting? Muligvis! Senere i boken ender dette opp mer som en bakgrunn for mer tradisjonelle emner innen fantasisjangeren.«Brusteinane på marknadsplassen rustar på grunn av alt blodet.»

Les denne boken hvis:

1: Du er glad i fantasibøker (duh).

2: Du har en forkjærlighet for logiske magisystemer.

3: Du har undret deg over hvordan den franske revolusjon ville utspilt seg hvis det hadde fantes magikarar.

4: Du er glad i bøker som Mistborn-serien, Prince/King/Emperor of Thorns, eller bøker av Robin Hobb.

 



Netflix-syken

Ingvild Husøy
Journalist

20. november 2014
Filmer

Jeg kommer inn døra etter en lang dag på universitetet. Setter meg ned på sengen med Mac-en min på fanget. Sjekker Facebook, sjekker e-post, og er jeg spesielt interessert, klikker jeg meg kanskje gjennom nyhetene også. Så skjer det noe rart. Plutselig har jeg sett seks episoder av en serie jeg egentlig ikke liker. Som jeg har sett før. Klokken er allerede ti, og jeg har ikke lagt merke til at timene har rent vekk. Hva skjedde? Jeg skulle jo lese pensum, lage fiskeboller til middag og gå på trening! Vel, vel, ingenting å gjøre med det nå. Får vel bare se tre episoder til. Tre blir til seks. Sovner klokken to. Igjen.

Dette er et fenomen mange av oss kjenner igjen: Netflix-syken. En del studenter har ikke TV, men hvorfor trenger man det, når man har hundrevis av filmer og serier på fingertuppene? Man trenger ikke vente en uke på neste episode, den bare popper opp automatisk etter 10 sekunder. Herlig for den late, forferdelig for den viljesvake student. Man skal bare se ferdig episoden, men så begynner jo den neste før man legger merke til det. Man kan jo ikke stoppe midt i en episode! Det går jo ikke.

CC

CC

Hva gjorde du når den nye sesongen av Orange is the New Black kom ut, eller når House of Cards kom ut med sin andre sesong? Så du en episode, så du noen eller så du alle? De av dere som er smittet, svarer alle. Ingen grunn til å vente på løsning av cliff-hangere, når svarene er rett der, bare et klikk unna.

Med over en million brukere i Norge, er det mange av oss som kan være lidende. Er de klar over at de har et problem, der de har et konstant behov for å bli underholdt? Det alene er ikke et problem, det finnes jo andre måter å kose seg på. Man kan lese en bok, gå på tur, klatre i et tre, gå på konsert og uendelig mye annet. Problemet begynner når man begrenser seg til ett medium. Netflix til frokost, Netflix på exphil- seminar, Netflix til avkobling, Netflix i dusjen og Netflix for å sovne. Netflix. Bare Netflix.

Før man vet ordet av det, er man i midten av oktober og halve semesteret er over. Man har sett Dexter være grotesk i syv sesonger, og man vet hvem Gossip Girl er, men hva med pensum? Der er man tre uker bak, og midtveis er neste uke. Yikes! Ingen sa det var lett å være student.

Bli med meg og kjemp mot dette mot dette fæle fenomenet. La oss innføre noen nye regler sammen, inspirert av de våre gode, gammeldagse foreldre hadde for brus. Netflix i helgene, når man er syk, og når noen man kjenner har bursdag.

La oss bli kvitt denne avhengigheten en gang for alle! Sammen er vi sterkest!

Vent litt — hvis man teller Facebook-bursdager — Netflix hver dag!

Hei. Jeg heter Ingvild, og jeg trenger hjelp.



Hva er en god bok?

Karoline Kvande
Journalist

18. november 2014
Litteratur

Opp gjennom livet har jeg lest en god del bøker. Ikke like mange som jeg skulle ønske så klart, og jeg kan dessverre ikke si at jeg har tatt meg tid til å plukke opp et eksemplar om ”Anna Karenina” av Tolstoj, eller ”En Julefortelling” av Charles Dickens enda, men jeg føler allikevel at jeg kan si har har lest en god del bøker. Noen bra, noen dårlige. Det er allikevel ikke alle bøker vi leser som setter like mye spor. Eller som man kanskje ikke en gang klarer å fullføre. Men hva er det som gjør en bok bra eller dårlig? Finnes det noen retningslinjer på hva som gjør en fortelling bra?

 

Det er et ordtak som sier at du er hva du spiser, vel jeg tror også du er hva du leser. Bøker kan være et godt samtaleemne i de fleste tilstelninger, og sier ofte en del om hva slags person du er. I en gjeng kan det være helt innenfor å ha lest Harry Potter, Ringenes Herre eller Game of Thrones, mens en annen gjeng ser helst at du har lest bøker fra Leo Tolstoj eller Charles Dickens. Hva slags bøker du leser gir ofte status innenfor forskjellige grupper med mennesker, men det er allikevel ikke slik at man kun liker en viss type bøker. Ofte interesserer man seg for mye forskjellig. Og en bok fra nyere tid kan være vel så bra som de som ble skrevet under realismen eller nyromantikken. Så om det ikke er epoken bøkene ble skrevet i, hva er det da som fenger leseren?

 

foto - Wikimedia

foto – Wikimedia

Forfatterens evne til å fange sitt publikum fra første stund er noe av det aller viktigste i en tekst. Uansett om det er et kåseri eller en fantasy-roman er forfatteren nødt til å få fyr på fyrstikken før bålet begynner å brenne. Dersom en forfatter kun prøver med våte fyrstikker er det sjeldent man gidder å lese så lenge at man faktisk får med seg gnisten.

Da jeg var ti år, var jeg på øyhopping i Hellas. Etter en ukes tid hadde jeg allerede rukket å lese ut mine medbrakte eksemplarer om Frøken Detektiv, og vi var nødt til å gå på leting etter en ny bok som kunne ha med på stranda. Mine engelskkunnskaper var ikke helt på topp som tiåring, så vi var nødt til å finne en norsk bok. Dette var ikke så lett som man skulle ha det til, da vi var på en bitteliten øy i Middelhavet. Én norsk bok ble funnet. Boken har jeg fortsatt, og den var skrevet av David Baldacci, og het ”Mor, vi trenger deg!”. Denne boken er den dag i dag en av mine favorittbøker. Det var ikke en bok for barn, men det var ikke nødvendig. Jeg lo og gråt om hverandre da jeg leste boken, og når du kan sitte 11 år senere, og fortsatt minnes smertene til personene i boka, ja, da er det noe spesielt. Har man ikke da rett til å kalle en bok bra?

 

For å holde et bål i livet holder det dessverre ikke med å bare tenne fyrstikken og hive på litt opptenningsved, det krever også et par gode vedkubber som man kan fylle på med etter hvert, for å holde liv i flammen. I en bok handler det blant annet om et krydret språk. Dersom språket er flatt og kjedelig har det ingenting å si hvor god historien er. En historie blir ikke bedre enn personen som forteller den. Det kreves språklige virkemidler og en god dose med adjektiv. Det å kunne beskrive en lukt, en plass eller en person, som gir leseren en følelse av å være tilstede i historien er en kunst de fleste forfattere streber etter, men som få klarer til det ypperst

En god bok blir satt pris på, men noen ganger velger allikevel folk å kjøpe såkalt husmorporno. En bokserie kalt ”Sønnavind” for eksempel er foreløpig ute med bok nummer 72 i serien. Dette kan ikke akkurat kalles prisverdig litteratur, men det minker ikke mengden folk som leser det av den grunn. Det fine med en bok er at man har den for seg selv. Det kan være en verden å drømme seg bort i, når man vil vekk fra den virkelige verden. Og med en kopp kakao og litt marshmallows foran bålet, så spiller det kanskje ikke så stor rolle om boken du holder i hånden er skrevet av Knut Hamsun eller E.L. James.



Japansk Hjørne 2

Rune Sivertsen
Journalist

16. november 2014
Faste innlegg

Er du lei av å få Bleach eller Naruto i tips når du spør etter ny manga?  Føler du at du vil ha noe mer enn den klassiske shounen? Ikke vær redd, Husbjørnen kan hjelpe deg med å finne gullkornene du sliter  med å finne!

Monthly Girls’ Nozaki-kun (Anime/Manga)

Chiyo Sakura er forelsket i Nozaki, og hennes tilståelse fører henne overasket inn i en rolle som mangaassistent. På mange måter blir denne underliggende historien en introduksjon til karaktererer og situasjoner som får deg til å le i det uendelige. Denne serien anbefales på det varmeste av RF; den vil garantert få deg til smile,  humre litt og til slutt få et latteranfall på gulvet.

Free! (Anime)

3 venner ønsker å starte en svømmeklubb, for å kunne delta i konkuranser som et lag. Men det er bare et problem; de må være fire! Denne serien om vennskap og viljestyrke var en av de mest diskuterte seriene i fjor, og er ofte feilaktig fremstilt som bare muskler og fanservice. Av denne grunn sier jeg bare, se et par episoder; du vil enten elske eller hate det.

Free - Kyoto Animation

Free – Kyoto Animation

Redline (Film)

Har du noen gang fundert på om det finnes en animert versjon av Fast and Furious som likevel kjører klassisk “jepp, japan”? Da er det denne filmen du bør se med en gang. Redline er som de fleste Madhouse-filmer veldig god animert, og musikken passer utmerket til løp der turbo bare er forspillet til all galskap.

Terror in Resonance (Anime)

To ungdommer, kjent som 9 og 12, tar Japan på sengen når de starter en serie med terroraksjoner.  De driver med en annerledes form for terror, der alle målene blir offentliggjort forhånd med gåter. Klarer politiet å finne de mystiske bakmennene, eller vil de faktisk lyktes med sine handlinger? Denne serien, fra Cowboy Bepops regissør Watanabe, bør virkelig oppleves før du får den spoilet.



Bøker du burde få med deg!

Susanne Tande
Journalist

15. november 2014
Litteratur

Hanne Ørstavik – Kjærlighet (1997)kjærlighet

Vibeke og sønnen Jon har akkurat flyttet til et tettsted i Nord-Norge. Det er dagen før Jons 9-årsdag, og et tivoli har akkurat kommet til byen. Handlingen foregår på en vanlig vinterdag, Jon skal ut og selge lodd, Vibeke tar et bad. Enkle misforståelser utvikler seg, og i løpet av natten ser vi hvordan to personer kan leve så adskilt.

«Kjærlighet» handler om at en mor som stryker sønnen over håret ikke nødvendigvis er en kjærlig mor, og at små antagelser kan få alvorlige konsekvenser. Å få en ny venn for en dag, eller å ha en one-night-stand til en du ikke kjenner, å endelig ha noen å fortelle historiene dine til, eller å ha en som forstår deg uten at du trenger å si et ord, hva er kjærlighet?

Dette er en nydelig og trist roman om å være alene. Den har blitt oversatt til flere språk, og har blitt kåret til ”en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 årene».

 

Helga Flatland – Bli hvis du kan. Reis hvis du må. (2010)bli hvis du kan

Barndomsvennene Tarjei, Trygve og Kristian kommer fra samme bygd, og bestemmer seg for å verve seg til de norske styrkene i Afgahanistan. Ingen av dem overlever. Hvorfor dro tre tilsynelatende lykkelige gutter ut i krigen?

I «Bli om du kan. Reis hvis du må» får vi høre om tiden før guttene reiste og om de som er igjen etterpå. Bygdelivet skildres gjennom øynene til både unge og eldre, og oppvekst, opprør og identitet er sentrale temaer. Hverdagsfølelser og små og store valg fører til store konsekvenser for lokalsamfunnet, og vi lesere får avdekket hemmeligheter via fire fortellere: to av guttene, en mor og en nabo. En veksling mellom nynorsk og bokmål gjør personene levende, og man kan ikke unngå å få et forhold til dem.

Boken er Flatlands debutroman, og den vant både Tarjei Vesaas debutantpris i 2010 og Ungdommens kritikerpris i 2011. «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» er en bok som ikke er så langt nær så trist som man kan frykte. Denne passer perfekt i høstmørket!

 

John Grisham – Sycamore Row (2013)Sycamore_Row_-_cover_art_of_hardcover_book_by_John_Grisham

Jake Brigance er en advokat i det oppdiktede tettstedet Clanton, Mississippi. En dag mottar han et brev fra Seth Hubbard, en rik, eldre mann som dagen i forveien hadde hengt seg selv i et lønnetre (sycamore). I brevet avviser han et eldre testament der arven fordeles ut blant barna hans, og han legger med et nytt testamente der hans barn blir helt avskrevet og 90% av formuen går til den svarte hushjelpen hans! Det blir Jakes oppgave å argumentere for det nye testamentet, og i rettsalen slåss han mot griske advokater og gjerrige arvinger.

Boken skildrer en lang rettsprosess, der stadig mer av Seth Hubbards historie kommer frem. Hvorfor gir han hele formuen sin til hushjelpen han ble kjent med et par år tidligere? Hvorfor drepte han seg selv? Handlingen spinner seg rundt temaer som diskriminering og egoisme, og selvfølgelig advokatlivet, sladder og etterforskning.

Hvis du ikke har lest noe av Grisham før, er det sannelig på tide! Han er en mester på såkalte «legal thrillers», krimromaner satt i et advokatmiljø. «Sycamore Row» er en fri oppfølger til «A Time to Kill», Grishams debutroman som også har blitt filmatisert.



I skyggen av Ghibli

Rune Sivertsen
Journalist

8. august 2014
Manga

De fleste ungdommer har støtt på en film fra Studio Ghibli opp igjennom sitt liv, og ofte indirekte via Disney. Dette fører til at når man først skal nevne japanske animasjonsfilmer, så vil man nesten alltid snakke om for eksempel Totoro og Mononoke. Men som en venn spurte meg en gang; finnes det egentlig noe annet å se fra Japan? Jeg hevder så, og vil benytte anledningen til å dra frem en god del av det som faktisk finnes bak skyggen av Ghibli.

MADHOUSE Inc.

Den viktigste kan nevnes først, animeselskapet Madhouse og alle deres kjente regissører (Kon, Hosoda. og Kojima for eksempel). Innenfor TV-serier har de blant annet stått bak Death Note, Monster og Black Lagoon. Madhouse er kjent for to ting; en veldig god animasjonskvalitet og mesteparten av det dem produserer har enten mørke tema eller vendt mot vestlig kultur. Med andre ord er sjansen stor for noe produsert av dem har deg som målområde.

Den mest kjente fra dette animeselskapet er Satoshi Kon, en mann som liker å se på drømmer og menneskers indre. Han står bak blant annet Paprika, filmen som ble en influens til Inception, og Tokyo Godfathers, som er en av få julefilmer som faktisk selges i Europa. De fleste av hans verker er abstrakte, som ofte brukes til å skape en underlig skille mellom realitet og tanker. Kon døde av kreft i 2010, men det fortsatt en mulighet for at det ufullførte Dreaming Machine også vil komme ut i fremtiden.

Papirika

Papirika

Om du derimot vil observere hvordan man med en film kan bli kjent, er Mamoru Hosoda et godt alternativ. Med scifi-filmen  The Girl Who Leapt Through Time i 2006 gikk han fra å være en av mange til å bli en av de mest nevnte animeregissørene de siste årene. Hosoda står også bak Summer Wars og Wolf Children, en film om ungdommers valg. Dette er regissøren i Madhouse som har mest virkelighetsnær animasjon.

Selvstendige Regissører

Det finnes også en god del selvstendige regissører, på samme måte som Ghiblis Miyazaki selv startet som. Den mest kjente av disse Katsuhiro Otomo, mannen bak blant annet Akira og Steamboy. Akira er filmen som åpnet opp for japansk filmindustri over hele veren, en dystopisk scifi som har endt opp som en kultfilm opp igjennnom årene. Selv om hans filmer ikke ser like bra ut i dag, har blant annet en forbedret versjon på Blu-ray kommet ut i 2009.

Om du derimot vil ha skjermdumper fra en film, anbefales Makoto Shinkai. Han står bak blant annet 5 Centimeters Per Second, også kjent som 5 Wallpapers Per Second, og de nyere filmene Children Who Chase Lost Voices og The Garden of Words. Disse filmene har animasjonskvaliteter som ligger på nivå med Ghibli og Madhouse, selv om Shinkai ikke har like mange folk bak seg. Historiene i Shinkais filmer inneholder depresjon og romantikk, så om du liker slikt vil nok alle  filmene nevnt falle i smak.

Andre arenaer

Om du er interessert i noe mer indie, finnes det et prosjekt fra den japanske staten med navnet Young Animator Training Project, også kjent som Anime Mirai. Dette er en mulighet unge talenter har for å få frem sine ideer, og de får da hjelp av animeselskap til å lage filmene. Noen høydepunkter er blant annet Death Billiards og Harmonie.

Man kan også selvsagt ikke komme unna alle filmene basert på en anime, eller ofte som deler av en. Her er blant annet tre animeselskap kjent for å produsere filmer til nesten alle animer de lager; Gainax (Evangellion), Bones (Fullmetal Alcemist) og Pierrot (Naruto,  Bleach). Sansynligheten er altså stor for at om du har sett en anime fra en av disse, vil det også finnes en film som supplement.

Og med det, lykke til!



”Frozen” – ikke akkurat typisk Disney

Siri Tveitan
Journalist

5. august 2014
Filmer

Jeg elsker Disney-filmer. De gjør meg nostalgisk helt ut i fingertuppene. Prinsessefilmer og snakkende dyr? Jeg kunne ikke hatt det bedre på 90-tallet. Allerede som liten jente merket jeg likevel at filmene har en tendens: Kvinnene er aldri fornøyde med å bare være alene uten en sterk mann ved sin side. Greit nok at alle leter etter den store kjærligheten, men hvorfor har alle så hastverk? Det er lov å ikke gifte seg med den første personen man faller for, og det er helt greit å være litt mindre stereotypisk. Heldigvis har Disney endret på retningslinjene i filmmanuset til sin nye film ”Frozen”. I denne filmen er det to søstre som innehar hovedrollene, som ikke er avhengige av den store kjærligheten for å bedre livskvaliteten sin: det holder å ha hverandre.

Ettersom filmen fortsatt befinner seg på kinolerretet, kommer jeg ikke til å si så veldig mye mer enn at dette er en fantastisk film! Fin musikk, hjertevarmende karakterer, og en snakkende snømann som ikke helt har forstått konseptet med smelting. Det er sjelden jeg ler så godt av prinsessefilmer som er ment for barn, men Disney har klart å få denne filmen til å appellere til mennesker i alle aldre. Elsa, den påtroppende dronningen av Arendelle, er litt annerledes enn alle andre, og er redd for hva folket vil mene om henne dersom hemmeligheten hennes kommer ut. Det er ikke måte på hvor mange som kan kjenne seg igjen i situasjonen. Jeg leste et sted på internett om en som mente at situasjonen til Elsa treffer rett i hjertet til homofile, og igjen et annet sted at dette kunne være en sentral film for mennesker med mentale lidelser. Personlig relaterte jeg mest til søskenforholdet som til slutt ble godt etablert.

Summa summarum er dette en film man bare må ha sett. Jeg anbefaler å se den på engelsk, ettersom sangene er for fantastiske til å oversettes.