Oppskrift: «Harry Potter Pumpkin Pasties»

Ingvild Hvinden
Journalist

16. oktober 2014
Mat

Hvor mange ganger har man ikke sett på en film eller en TV-serie, og følt at maten som blir servert får både magen til å rumle og tennene til å løpe i vann? Dessverre for oss fungerer det bare for Willy Wonka og hans kompanjonger å hente mat direkte ut fra TV-skjermen, så vi får istedenfor lage den på egenhånd. Heldigvis krever ikke mange av rettene betydelige kokkeleringsferdigheter, men de kan ta litt tid å tilberede.

Etter min mening har Harry Potter-serien mye kreativ, merkelig og morsom mat, og det er herifra jeg har hentet inspirasjon til denne utgavens oppskrift. Hvert semester på Galtvort begynner alltid med en reise på Galtvortekspressen, og blant alle godsakene elevene kan kjøpe, finner man «Pumpkin Pasties». Dette er egentlig en tradisjonell britisk rett, bare at fyllet vanligvis består av kjøtt og grønnsaker. Denne versjonen har søtt fyll, egentlig ganske likt det man kan finne i en amerikansk gresskarpai.

Dette er en stor oppskrift, og gir omlag 60-70 små pumpkin pasties. Fyllet kan fryses, hvis man ikke vil bruke alt på en gang. Bare pass på at det er helt avkjølt før du setter det i fryseren, og tin det i kjøleskapet i etterkant. Fyllet bør ikke lagres i fryseren mer enn maksimalt én måned.

Ingredienser
450 g (tilsvarer 500 ml) gresskarpuré* eller 1 boks hermetisert gresskar
1 boks vikingmelk
2 egg, lett sammenvispet
2 ss. smeltet smør
150 g sukker
1 ts. kanel
½ ts. salt
½ ts. malt nellik
½ ts. malt ingefær
½ ts. kardemomme
½ ts. allehånde (kan sløyfes)
2 pakker ferdig butterdeig eller nok paideig til en pai med lokk (diameter 23 cm)

Fremgangsmåte

  1. Sett ovnen på 220 grader celsius, og smør en ildfast form med smør. Den ildfaste formen bør kunne romme 2-3 liter med væske.
  2. Visp egg og sukker godt sammen, bland deretter inn krydder, smør og puré, og tilsett til slutt vikingmelken.
  3. Hell blandingen i den ildfaste formen, og stek den på midterste rille i 15 minutter. Senk deretter temperaturen til 180 grader celsius, og fortsett å bake fyllet i 30 minutter til, eller til en gaffel stukket inn i fyllet kommer ut ren.
  4. La fyllet kjøle seg ned til romtemperatur.
  5. Rull ut deigen til under ½ cm tykkelse, og skjær ut sirkler med diameter på 7-8 cm.
  6. Legg litt fyll mot den ene siden av sirkelen, brett over deigen og press ned kantene med en gaffel. Stikk deretter et par hull med en tannpirker i toppen av kaken.
  7. Stek i 10-15 minutter på 200 grader celsius, eller til kakene har gyllenbrun farge.
  8. Serveres gjerne lune, men de smaker også godt kalde. Kakene bør lagres tørt, for kjøleskapet ødelegger konsistensen av paiskorpen.

Foto: Ingvild C. Hvinden
Foto: Ingvild C. Hvinden

Foto: Ingvild C. HVinden
Foto: Ingvild C. HVinden
 

Oppskriften er lånt fra geekychef.com, men er tilpasset norske mål.

*For å lage din egen gresskarpuré trenger du bare skjære opp et lite gresskar (diameter på ca. 20-30 cm, helst med nokså oransje farge), fjerne frøene og dampe det i en kjele i 20 minutter eller til det er mørt. Deretter dras skinnet av og kjøttet moses med en stavmikser. Pureen kan fryses.



Valgets kval

Ingvild Hvinden
Journalist

18. august 2014
Utdanning

Etter flere halvmonotone uker sommerferie merket jeg en kjent følelse komme snikende. Det var som om en stemme fra underbevisstheten våknet opp når stresset fra eksamenstiden hadde roet seg godt ned, og den nye sommerjobben ikke lenger tok opp mesteparten av hjernekapasiteten. Den var der sist ferie også, og like irriterende var gjentagelsen av de samme spørsmålene: Har jeg valgt riktig studie? Kommer jeg en dag til å angre på valget jeg tok? Er det for sent til å snu og begynne på nytt?

Et ferskt semester står for tur. For noen er det det aller første noensinne, for andre er det et nytt etter mange tidligere semestere. Kanskje flere vil oppleve at spørsmål omkring studievalget svirrer i hodet? Muligens, som meg, vil man oppleve at etter en sommer med litt tid til å la tankene vandre, vil de komme på de baner som om man kunne ha klart et studie som er vanskeligere, kulere eller med bedre jobbutsikter og lønn. Eller, etter mange spørsmål fra venner og familie, begynne å tvile på om man har valgt riktig likevel?

Det er greit å tvile, det er greit å stille spørsmål ved valget man har tatt. Ikke bare er det greit, det kan være hjelpsomt! Gjennom tvilen kan man finne gode argumenter for studievalget sitt, argumenter som kan hjelpe med å holde motivasjonen oppe når det går litt trått. Det er også greit å være helt sikker, og virkelig kjenne på at man har kommet på riktig plass. Det er en god følelse å ha, og jeg har kjent den når semesterets emner er innom temaer jeg mestrer og finner spennende.

Er det likevel ikke nok argumenter som overbeviser deg, kan det likevel være bra at man i det minste har begynt å studere. Det er bedre å komme inn i et nytt miljø, møte nye mennesker, lære nye ting og ikke minst lære hvordan man selv best lærer, enn å gå og vente på at ”det riktige studiet” skal åpenbare seg for deg. På universitetet overlates man i mye større grad til seg selv en tidligere, og man får muligheten til å finne de beste læringsmetodene for seg selv. Det er ikke ubrukelig kunnskap å ha hvis man bytter studie. Det er heller ikke noe man enkelt finner ut av ved å sitte bak kassa i en butikk.

Kanskje usikkerheten rundt studievalget melder seg litt ute i semesteret, eller enda senere, når fagene ikke alltid kjennes like spennende og kule. Det skal godt gjøres å finne et studie kun med emner du liker. Noen emner er rett å slett vanskelige, kjedelige eller totalt uinteressante for deg. Fortvil ikke, de varer som oftest bare i noen måneder og så er man ferdig med det! Det kan også godt hende at de gir et nødvendig grunnlag for emner som er langt mer interessante og artige.

Hvis derimot alt faglig føles kjedelig og uinteressant, ingenting kjennes riktig, ja da kan det være greit å ombestemme seg. Det er ikke farlig å velge feil, men det kan være dumt å ikke se på hva som førte til feil valg. Undersøkte man ikke nøye nok hva studiet gikk ut på? Hadde man kanskje ikke den faglige dybden som var anbefalt slik at det ble for vanskelig? Eller var det heller slik at det var for lett, og det fantes ikke nok utfordringer? Ikke bare hopp fra studie til studie når ting ikke kjennes ”helt riktig”, prøv å finn ut av usikkerheten og grunnen til at man vil vekk.

For min del dukker alltid spørsmålene opp når det har vært for lite utfordringer på en stund, det vil si, når jeg kjeder meg. Jeg kan lett begynne å dagdrømme om andre karriereveier og prøve å finne ut hvorfor jeg droppet å følge dem. Noen ganger kjenner jeg at jo, kanskje jeg har gjort feil. Men så begynner et nytt semester, hodet får bryne seg på nye ting og følelsen forsvinner. Det blir igjen spennende, utfordrende, frustrerende og interessant. Og stemmen i underbevissheten tar seg ferie til neste ferie hvor det er litt for lite å gjøre.

Tvilen og usikkerheten rundt studievalg forsvinner nok aldri helt, men den kan lindres ved å erindre til seg selv hvorfor man har valgt det man har valgt, engasjere seg i studiehverdagen og jobbe med fagene på best mulig måte for en selv. La ikke kjedsomheten fortsette lenge, for da kan slaget være tapt. Og husk studievettregelen, det er ingen skam å snu hvis det viser seg at man ikke er skikket til turen man har begitt seg ut på!



Ferie i Japan

Susanne Tande
Journalist

10. august 2014
Annet

Golden Pavilion, Kinkaku-ji

Golden Pavilion, Kinkaku-ji

En far-datter-ferie i soloppgangens land er ikke så verst. Spesielt med en avtale om at datter bestemmer programmet og far betaler. Med ti dager til rådighet rekker datteren å dra faren med til utallige turistattraksjoner i tre forskjellige byer.

 

 

Datteren foran (en plakat av) Tokyo Tower

Datteren foran (en plakat av) Tokyo Tower

Tokyo stiller med en vakker skyline, Tokyo Tower – et slags oransje Eiffeltårn, trange og travle shoppinggater, et fantastisk T-banesystem, stappfulle spillehaller, drøssevis av dresskledde «salary-men» med stresskoffert, og morgendagens mote på unge fashionistaer. Den tidligere hovedstaden Kyoto blander gulldekkede pagoder, rakede steinhager og gammel tradisjon med moderne glasskjøpesentre og internasjonal historie. Leide elsykler kan frakte far og datter fra et fortsatt levende geisha-strøk til de skogkledde fjellene som omringer byen. En kort togtur fra Kyoto ligger Kobe, en havneby som i tillegg til sin internasjonalitet er berømt for sin fantastiske biff (datteren velger å tro på myten som sier at Kobe-kuene bare drikker øl og får musklene massert daglig). I tillegg har Japan mye mer å by på. Far og datter burde absolutt ta en tur senere i livet for å oppleve Hokkaidos vinterlandskap, Hiroshimas rørende museer, de tropiske Okinawa-øyene og vårens vakre kirsebærblomstring.

Far som øver seg på bukking

Far som øver seg på bukking

Selv om far og datter kan være kjent med Japans høflige kultur, er det å være en del av den en underlig opplevelse. Butikkekspeditørene roper velkommen til deg uansett hvor travle de er, den tilfeldige mannen på gaten takker og bukker til deg etter at han har gitt deg veibeskrivelser og vaskedamen du ser tjue meter foran deg i hotellgangen bukker og forblir bukkende helt til du har gått forbi – mens du føler deg både kongelig og flau på samme tid.

Japan er også virkelig landet der systemene faktisk fungerer. Du går ikke over på rød mann, du venter til de inne på T-banen har gått ut før du selv går på, og du kaster ikke søppel på bakken. Slik er det bare.

Et land som er kjent for alt fra samuraier, sumobryting og sushi til hentai, roboter og atomkraftverk utgjør et spennende reisemål, som datteren anbefaler på det sterkeste.



I skyggen av Ghibli

Rune Sivertsen
Journalist

8. august 2014
Manga

De fleste ungdommer har støtt på en film fra Studio Ghibli opp igjennom sitt liv, og ofte indirekte via Disney. Dette fører til at når man først skal nevne japanske animasjonsfilmer, så vil man nesten alltid snakke om for eksempel Totoro og Mononoke. Men som en venn spurte meg en gang; finnes det egentlig noe annet å se fra Japan? Jeg hevder så, og vil benytte anledningen til å dra frem en god del av det som faktisk finnes bak skyggen av Ghibli.

MADHOUSE Inc.

Den viktigste kan nevnes først, animeselskapet Madhouse og alle deres kjente regissører (Kon, Hosoda. og Kojima for eksempel). Innenfor TV-serier har de blant annet stått bak Death Note, Monster og Black Lagoon. Madhouse er kjent for to ting; en veldig god animasjonskvalitet og mesteparten av det dem produserer har enten mørke tema eller vendt mot vestlig kultur. Med andre ord er sjansen stor for noe produsert av dem har deg som målområde.

Den mest kjente fra dette animeselskapet er Satoshi Kon, en mann som liker å se på drømmer og menneskers indre. Han står bak blant annet Paprika, filmen som ble en influens til Inception, og Tokyo Godfathers, som er en av få julefilmer som faktisk selges i Europa. De fleste av hans verker er abstrakte, som ofte brukes til å skape en underlig skille mellom realitet og tanker. Kon døde av kreft i 2010, men det fortsatt en mulighet for at det ufullførte Dreaming Machine også vil komme ut i fremtiden.

Papirika

Papirika

Om du derimot vil observere hvordan man med en film kan bli kjent, er Mamoru Hosoda et godt alternativ. Med scifi-filmen  The Girl Who Leapt Through Time i 2006 gikk han fra å være en av mange til å bli en av de mest nevnte animeregissørene de siste årene. Hosoda står også bak Summer Wars og Wolf Children, en film om ungdommers valg. Dette er regissøren i Madhouse som har mest virkelighetsnær animasjon.

Selvstendige Regissører

Det finnes også en god del selvstendige regissører, på samme måte som Ghiblis Miyazaki selv startet som. Den mest kjente av disse Katsuhiro Otomo, mannen bak blant annet Akira og Steamboy. Akira er filmen som åpnet opp for japansk filmindustri over hele veren, en dystopisk scifi som har endt opp som en kultfilm opp igjennnom årene. Selv om hans filmer ikke ser like bra ut i dag, har blant annet en forbedret versjon på Blu-ray kommet ut i 2009.

Om du derimot vil ha skjermdumper fra en film, anbefales Makoto Shinkai. Han står bak blant annet 5 Centimeters Per Second, også kjent som 5 Wallpapers Per Second, og de nyere filmene Children Who Chase Lost Voices og The Garden of Words. Disse filmene har animasjonskvaliteter som ligger på nivå med Ghibli og Madhouse, selv om Shinkai ikke har like mange folk bak seg. Historiene i Shinkais filmer inneholder depresjon og romantikk, så om du liker slikt vil nok alle  filmene nevnt falle i smak.

Andre arenaer

Om du er interessert i noe mer indie, finnes det et prosjekt fra den japanske staten med navnet Young Animator Training Project, også kjent som Anime Mirai. Dette er en mulighet unge talenter har for å få frem sine ideer, og de får da hjelp av animeselskap til å lage filmene. Noen høydepunkter er blant annet Death Billiards og Harmonie.

Man kan også selvsagt ikke komme unna alle filmene basert på en anime, eller ofte som deler av en. Her er blant annet tre animeselskap kjent for å produsere filmer til nesten alle animer de lager; Gainax (Evangellion), Bones (Fullmetal Alcemist) og Pierrot (Naruto,  Bleach). Sansynligheten er altså stor for at om du har sett en anime fra en av disse, vil det også finnes en film som supplement.

Og med det, lykke til!



”Frozen” – ikke akkurat typisk Disney

Siri Tveitan
Journalist

5. august 2014
Filmer

Jeg elsker Disney-filmer. De gjør meg nostalgisk helt ut i fingertuppene. Prinsessefilmer og snakkende dyr? Jeg kunne ikke hatt det bedre på 90-tallet. Allerede som liten jente merket jeg likevel at filmene har en tendens: Kvinnene er aldri fornøyde med å bare være alene uten en sterk mann ved sin side. Greit nok at alle leter etter den store kjærligheten, men hvorfor har alle så hastverk? Det er lov å ikke gifte seg med den første personen man faller for, og det er helt greit å være litt mindre stereotypisk. Heldigvis har Disney endret på retningslinjene i filmmanuset til sin nye film ”Frozen”. I denne filmen er det to søstre som innehar hovedrollene, som ikke er avhengige av den store kjærligheten for å bedre livskvaliteten sin: det holder å ha hverandre.

Ettersom filmen fortsatt befinner seg på kinolerretet, kommer jeg ikke til å si så veldig mye mer enn at dette er en fantastisk film! Fin musikk, hjertevarmende karakterer, og en snakkende snømann som ikke helt har forstått konseptet med smelting. Det er sjelden jeg ler så godt av prinsessefilmer som er ment for barn, men Disney har klart å få denne filmen til å appellere til mennesker i alle aldre. Elsa, den påtroppende dronningen av Arendelle, er litt annerledes enn alle andre, og er redd for hva folket vil mene om henne dersom hemmeligheten hennes kommer ut. Det er ikke måte på hvor mange som kan kjenne seg igjen i situasjonen. Jeg leste et sted på internett om en som mente at situasjonen til Elsa treffer rett i hjertet til homofile, og igjen et annet sted at dette kunne være en sentral film for mennesker med mentale lidelser. Personlig relaterte jeg mest til søskenforholdet som til slutt ble godt etablert.

Summa summarum er dette en film man bare må ha sett. Jeg anbefaler å se den på engelsk, ettersom sangene er for fantastiske til å oversettes.

 

Baksidedikt – Utgave 2 2014: Tidsreise

Elina Melteig
Journalist

2. august 2014
Dikt

Det var en gang er skarp realist

som hadde en tanke han gjerne skulle visst

Han ville finne ut hvem som var

Sin storebrors genetiske riktige far

 

Dette var morens hemmelige viten

Men han hadde lurt på det fra han var liten

Han besluttet at han ville reise i tid

Og bygget en maskin med kunnskap og flid

 

Da han ankom fortiden med et brak

kom han seg knapt fra sitt brennende vrak

Hans landing ble sett av en vakker kvinne

Som han falt pladask for og ville vinne

 

Slik som i filmer om kvinner og menn

Så pleiet hun såret hans i sitt hjem

Og det som gjerne skjer deretter

Ble til en serie magiske netter

 

Historiens helt fant aldri moren

og gav opp å løse gåten om broren

Han reiste tilbake for så å finne

At moren var fortidens vakre kvinne



Teleportering: Forbedret liv eller hurtig død?

Tor Jan Berstad
Journalist

1. august 2014
Teknologi

I mange tiår har mennesker drømt om å kunne reise uten all denne slitsomme bevegelsen frem og tilbake. For mange ville det nok vært optimalt om man kunne fraktes fra A til B uten å måtte oppleve den tiden og reisen som kom imellom. Derav har vi konseptet om teleportering: umiddelbar reise fra et punkt til et annet i fysisk rom, gjerne ved hjelp av dekonstruksjon av den eller det som skal sendes. Det er også her vi møter det første problemet med teleportering, nemlig at mennesker eller materie generelt ikke kan reise umiddelbart i vårt univers. Vi, som all annen materie, er begrenset til en hastighet et godt stykke unna lysets hastighet fordi vi har masse.  Denne massen krever enorme mengder energi for å akselerere til en hastighet som begynner å nærme seg det lyset reiser med. Dessuten så må denne akselerasjonen skje gradvis, slik at vi ikke ender opp som en slags grøt på bakveggen av kapselen vi reiser i.

Så hvordan skal vi løse dette? En løsning er å bøye rommet slik at distansen vi skal reise oppleves kortere for oss, og dermed reiser vi relativt raskere. Dette er kun en teoretisk mulighet derimot og vil uansett mest sannsynlig kreve mer energi enn vi totalt sett vil noen gang ha muligheten til å skape. En annen løsning er å konvertere materialet vårt til et signal og sende det signalet i form av elektromagnetisk stråling. Dette virker mye mer lovende, da vi slipper problematikken med akselerasjon og fartsbegrensninger i rommet. Riktignok vil det fremdeles ta 4,24 år å reise til vår nærmeste nabostjerne, Proxima Centauri, og vi må først sende mottagerutstyr dit slik at vi kan rekonstrueres ved ankomst, men vi er fortsatt tilsynelatende godt på vei.

foto:  ESOG. Hüdepohl www.atacamaphoto.com

foto: ESOG. Hüdepohl www.atacamaphoto.com

Så da vet vi hvordan vi skal sende, men det gjenstår et annet spørsmål som egentlig er mye mer interessant. Nemlig, hvordan vet vi hva vi skal sende? Svaret kan kanskje virke åpenbart, men det er mer komplisert enn det virker. Hvordan skal vi dekonstruere og konvertere et menneske til elektromagnetiske signaler (eller eventuelt sende dataen via kvantesammenfiltring) og hvordan skal vi gjenkonstruere det på andre siden? Det viser seg nemlig at dette vil være nesten umulig å gjennomføre uten å fullstendig bryte ned og ødelegge alle molekyler som finnes i originalen, altså deg. Det er den eneste måten det lar seg gjøre å overføre en 100 % nøyaktig kopi, noe som er kan være viktig dersom du faktisk ønsker å bli sendt og ikke bare erstattet med en unøyaktig kopi et annet sted.

Spørsmålet vi da må stille oss, er om et menneske som et levende vesen med identitet kan overleve en slik prosess, og det er her vi begynner å bevege oss over i det metafysiske. Det er nemlig et skille her, for fra et rent fysisk standpunkt er et objekt det samme som et annet objekt dersom det er 100 % nøyaktig likt. Like fullt kan man også argumentere for at to objekter av samme sammensetning som eksisterer samtidig ved to forskjellige steder er to forskjellige objekter. Før man kan gå videre må man altså stille seg et viktig spørsmål: Er identiteten til et menneske mer enn bare en sammensetning av dens deler? I tillegg: Er et menneske som er helt likt et annet menneske, men et annet sted og skapt av andre atomer det samme mennesket? Dette er et viktig spørsmål for de som ønsker å teleportere fordi det kan avgjøre om deres eksistens fortsetter eller ikke ved sending.

Det mest skremmende ved dette spørsmålet er definitivt det at vi egentlig aldri kan få vite svaret på det med mindre vi på en eller annen måte klarer å definere hva som skiller en bevissthet fra et annet. For observatører vil det være umulig å avgjøre om personen som gikk inn i teleportøren er den samme som den som kom ut, og den som kommer ut vil ha de samme minnene som originalen uansett. Den eneste måte for deg å finne ut på er dermed å teleportere deg, og selv da vil du aldri egentlig vite svaret, for enten fortsetter du som før eller så opphører din eksistens, for individet på andre siden er det ingen merkbar forskjell. Tør du å ta sjansen?