Baksidedikt – Utgave 1 2014: «En Kosmisk Reise»
Det hender at noen vil ta et fag
som de kan lese på kun én dag
men finnes noe slikt på et kunnskapssenter
som kun har flinke og smarte studenter?
Mange vil nikke og si at jo,
pensum kan leses på en dag eller to
men hvis du vil ha en god karakter
så trenger du ofte å lese litt mer
For alle i nød så finnes et unntak
«En kosmisk reise» vil gi deg kunnskap
et fag som er både morsomt og lett
underforstått at du har litt vett
Kunsten å gi riktig mengde faen
Eller penere formulert: Å finne balansen mellom studiene og fritid.
Nye studenter er ofte nysgjerrige på hvordan det er å ikke lengre ha obligatorisk undervisning hver dag, hele uken. Det tar ofte litt tid å finne ut av hvordan man selv lærer best, og i løpet av første semester finner man ut av hvilke gruppetimer, plenumsregninger og forelesninger det lønner seg å dra på. Man må også finne ut av om man lærer mest ved å jobbe og diskutere med andre, eller ved å lese alene. Sistnevnte kan føre til at man ikke får sett pensum fra mer enn én vinkel, og at ens forståelse derfor kan bli dårligere, mens førstnevnte har en uheldig bieffekt som er kjent som sosialisering, som i store doser kan være svært skadelig for ens gjennomsnitt. Hva som er best for en selv, vet man kun etter å ha prøvd det.
«For å komme seg igjennom en bachelor må man gi en viss mengde faen – på de riktige tidspunktene.»
Dette sier en venn av meg med jevne mellomrom. Det han mener er at såfremt man ikke er ekstraordinært begavet, må man noen ganger velge hva man legger sin innsats ned i. Dersom man har et emne som teller når man søker på master, og et som ikke gjør det, bør man vurdere å legge mer innsats ned i emnet som teller. Det kan også hende man må velge å fokusere på fag som er mere relevante for videre studier over noen som ikke er det.
Det er viktig å finne en balanse mellom fritid og lesing. Fordi det er så lite obligatorisk undervisning på universitet, er det mange som ender opp med å lese altfor lite. Andre tar på seg for mye arbeid ved å prøve å nærlese alt, gjøre alle oppgaver, og å dra på alle forelesninger, kollokvier og plenumsregninger. Den første gruppen har for mye fritid, og bruker for lite tid på lesing, og gjør det relativt dårlig på eksamen, mens den andre gruppen muligvis har for lite fritid, og kan bli overarbeidet og stresset. Det er derfor viktig å gi en viss mengde faen, altså balansere fritid og studier, for å gjøre det best mulig uten å gå under på grunn av stress. Å dra på Realistforeningens fredagsquiz er en veldig fin måte å slappe av etter en lang uke, og dersom man leser på Realfagsbiblioteket, eller andre steder på Blindern er det kort reisetid – og det er kjempekoselig!
Å skille lesetiden fra avslappningstiden geografisk kan være en god idé. Dette gjøres ved å for eksempel jobbe med pensum på et bibliotek eller ved et institutt, og ha fri når man kommer hjem. Ikke bare unngår man å bli distrahert av PC og myk seng, men man slipper også å føle at man burde gjøre noe når man er hjemme. Man kan bare slappe helt av, og komme seg etter en lang dag. Noen institutter har også «studentområder», der man kan oppbevare og tilberede mat, og ha en egen, fast lesesalsplass. Det finnes et slikt område på Kjemisk Institutt, der vi som studerer kjemi og MENA holder til. På pauserommet finnes det kjøleskap, toastjern, brødrister, pizzajern, mikroovn, te og kaffe. Dette er supert, fordi man alltid har et sted å sitte i eksamensperioden, når biblioteker ofte er stappfulle. Dessverre kan man ikke lengre bruke sult som unnskyldning for å dra hjem tidlig, og man har koffein lett tilgjengelig. Dog kan man risikere å bli fanget av sofaen på pauserommet – pausene kan ende opp med å bli litt lange, og man kan bli utsatt for sosialisering. I tillegg kan man, spesielt i eksamensperioden, ende opp med et mildt tilfelle av koffeinavhengighet. Jeg anbefaler deg derfor å ihvertfall prøve å lese et sted på Blindern, dersom du har mulighet til det.
Husk at i siste ende er det kun du som vet hva som er best for deg selv når det kommer til studievaner. Prøv deg frem, eksperimentér med forskjellige vaner og teknikker, og ikke glem at studietiden også skal være gøy!
Crystal meth
Det finnes stoffer som kan få harmløse kjemilærere til å bli fryktinngytende gangstere. Stoffet metamfetamin har blitt verdenskjent etter TV-serien «Breaking Bad».
Det er et narkotisk stoff som ikke er helt ulikt amfetamin. Det har den kjemiske formelen C10H15N. Eller som en kjemiker, for eksempel rollefiguren Walter White fra «Breaking Bad», ville ha sagt: N-metyl-1-fenylpropan-2-amin. I ren form er det et hvitt pulver, men kan også forekomme som krystalliske strukturer. Da kalles det crystal meth. Det er ikke uvanlig å tilsette blå konditorfarge, eller verre ting, for å gjøre stoffet blått slik at det skal likne på stoffet i TV-serien.
Alzheimers:
I TV-serien reklameres det med en svært høy renhet. Det som selges på gaten er sjeldent særlig rent. Den største forskjellen på amfetamin og metamfetamin er at sistnevnte er mer fettløselig. «Hva så?» spør du kanskje? Det betyr at virkningen kommer raskere og derfor kan fremstå som sterkere. Stoffet likner på amfetamin og kokain, men i motsetning til disse to stoffene er metamfetamin betraktelig mer ødeleggende for hjernens nevrotransmittere. Det vil si at den delen av hjernen som overfører signaler fra en hjernecelle til en annen blir ødelagt. Denne type skade kan minne om Alzheimers, og er sjelden hos unge mennesker.
Kjipe ting:
Dette narkotiske stoffet virker ved at man blir i bedre humør og det kan virke som om tankene går raskere. Det reduserer av en eller annen pussig grunn evnen til kritisk tenkning slik at man vil ta større sjanser. En konsekvens av dette er at mange havner i alvorlige bilulykker eller liknende. Pulsen og blodtrykket øker. Pupillene blir ofte større. Bruk av dette stoffet vil øke sjansene for hjerte- og karsykdommer. Økt blodtrykk og puls (gjerne i skjønn forening med lite mat og søvn) gjør at brukere ofte har skjelvende hender og fingre. Ofte er de overopphetet og kan svette en del. Ofte vil de ha redusert appetitt sammen med kramper i magen. Ikke overraskende vil man kunne få hodepine, svimmelhet, uklart syn, hallusinasjoner, paranoia, psykoser, panikk, ukontrollert aggresjon, søvnvansker (…). Slik kan man legge ut om kjipe bivirkninger ganske lenge.
Den vanligste måten å innta stoffet på er å røyke det. Dette ødelegger lungene. Langvarig bruk gir Alzheimers-liknende skader i hjernen, nyresvikt, svekket immunforsvar, blindhet, indre blødninger og benskjørhet. Mange av de mer alvorlige effektene er ikke nødvendigvis en følge av stoffet i seg selv, men kan delvis følge av mangel på søvn og riktige næringsstoffer. Det er ingen hemmelighet at man blir alvorlig syk av å spise feil, eller helt enkelt ikke spise, og man blir ikke bedre av å ta narkotika på toppen av det hele. Ifølge drugabuse.com er det nesten 25 millioner metamfetaminbrukere i verden. Det vil si fem ganger Norges befolkning.
Produksjon:
Det går an å lage metamfetamin, men fordi det er forbudt går vi ikke nærmere inn på hvordan. Fordi crystal meth vanligvis ikke er rent er det interessant å vite hva det er populært å blande det ut med. Det er ikke uvanlig at man kan finne frostvæske, fyringsolje, batterisyre eller andre syrer. Ingen av disse ingrediensene er spesielt helsefremmende. Det skal sies at å blande det ut med syre gjør at mindre av stoffet blir tatt opp i kroppen. Dette avhenger også av hvilken metode man bruker for å innta det.
Produksjon av metamfetamin er ekstremt farlig. Ikke bare for den som lager det, men for hele nabolaget ettersom det produseres gass. Avhengig av den kjemiske kompetansen til laboranten og av stoffene man starter med vil man kunne forurense nærmiljøet med alt fra rød fosfor i gassform til kloroform. Sistnevnte har blitt brukt i detektivhistorier gjennom tidene for å bedøve ofrene.
Det ser kanskje kult ut på TV, men dette er stoffer man helt klart bør holde seg unna.
Ord med minner
Når jeg tenker tilbake på min egen oppvekst, er det visse ord og uttrykk som i særlig grad preger minnene. I barnehagen likte vi godt å spille fotball på den lille, hellende gressletten mellom sandkassen og lekeapparatene. Det gjaldt å velge det beste laget, men ikke kun utifra lagsammensetningen av småtasser. Å plukke ut det mest aktuelle lagnavnet var en viktig del av spillet. Manchester United, Chelsea, Liverpool og Barcelona, alle uttalt med de talefeilene barn med voksende tenner har, var i seg selv en seier å spille under. Var du raskt nok til å snappe navnet Ole Gunnar Solskjær eller David Beckham, hadde du allerede vunnet.
På barneskolen kom – de materialistiske – trendene på løpende bånd. Det er særlig ett ord, om ikke et fenomen, pokémon, som i stor grad representerer hva friminuttene, ja, til og med skoletimene dreide seg om. I verdenen av japanske fantasiskapninger med anglifiserte navn dukket igjen opp den heldige «ch»-ordlyden. Det var svært mange og festlige måter man som under-ti-åring kunne uttale «Charmander», «Charizard», «Pikachu» og «Blastoise». Nå har riktignok ikke den sistnevnte pokémonen sammensetningen av «c» og «h» i navnet sitt, men jeg kan sverge på jeg i den alderen i hvert fall plasserte to «ch»-er og én «æ» i navnet.
Før pokémon-bølgen skylte inn over norske skolegårder og vannet ut foreldres lommebøker, spratt små plastskiver – Pog – rundt i skolegården. For mange, inkludert meg, har nok minnet av dette spillet havnet litt i skyggen av den til tider maniske pokémon-hypen, men det fortjener allikevel en plass blant ord som vekker nostalgi fra barndommen.
Så langt ser det ut som at alle ordene jeg forbinder med oppveksten min er tilknyttet et produkt. Det gjelder nok ikke bare meg, og kan være et grunnlag for en problemstilling som jeg i denne omgang ønsker å gå i en stor sirkel rundt. Noen ganger er det vel lov til å lukke øyene for nostalgiens skyld?
Jeg vet ikke om følgende er noe som er mest relatert til miljø, men i barneskolens mange spill og leker var det ofte ikke nok for vinneren å juble over en seier, taperen skulle også straffes! Her dukker det opp en aktivitet med et litt hysterisk navn som kanskje ikke er kjent for alle, men som – ved mindre det er blitt bannlyst nye HMS-i-skolen-direktiver – praktiseres hyppig i skolegårder og fotballbaner på Oslos østkant: «svi-ass». Igjen har vi et anglifisert ord med potensiale for morsom uttale. Om det ikke høres kjent ut, vil jeg hinte om at navnet er svært beskrivende for aktiviteten og involverer to parter, den tapende og den seirende, samt en fotball og et hardt spark.
«Førstemann» var en av de edleste titlene man kunne ha som barn. I motsetning til å være en «juge-pave pipelort» var dette en svært midlertidig, men innflytelsesrik tittel. «Førstemann til stanga velger lag!» er en setning som i stor grad representerer både privilegiet og ansvaret som fulgte av det å være rask. Med likhet til de de voksnes verden, var det tilfeller av de som jukset seg til å bli «førstemann». Beskyldninger om å være en «tjuv-starter» var ikke uvanlige og kunne i mange tilfeller føre til hoderulling. Var du blitt «sistemann», kunne ofte en slik beskylding være et siste desperate forsøk på å sno seg unna de konsekvensene det medførte – husk «svi-ass».
Er det egentlig slik at de ordene og uttrykkene jeg har nevnt kun tilhører barndommen? Jeg ville nok sikkert fått en del rare blikk dersom jeg hadde ropt ut «førstemann til å bli ferdig med eksamenen!». Når man blir litt eldre blir det litt tabu å hele tiden uttrykke sin konkurranselyst. Kanskje er det fordi det i en konkurranse alltid følger en tapende part, og at man, kanskje litt i tråd med janteloven, ikke ønsker å være vedkommende som står med albuene ut, klar til å dytte bort de rundt seg. Jeg mener å huske at man ikke tenkte helt på den måten som barn, selv om mitt repertoar av nostalgiske ord i stor grad knyttet til konkurranse. Jeg tror det hadde vært positivt å ta vare på den lekne konkurranselysten fra barndommen, uten å knytte det til et ønske om presse bort andre.
Japansk Hjørne 1
Er du lei av å bli anbefalt Bleach eller Naruto når du spør etter ny manga? Føler du at du vil ha noe mer enn den klassiske shounen? Ikke vær redd, Husbjørnen har gullet du sliter med å finne!
Lament of the Lamb (Manga/Anime)
Kazuna er en helt vanlig person, som liker å dra til kunstgruppen for å se ei jente male bilder En dag oppdager han at hans familie har en arvelig, kronisk sykdom. De må suge blod fra andre mennesker for å overleve, og han har begynt å miste kontroll ved synet av blod selv. Kazuna drar på leting etter hans far og søster som forlot ham for flere år siden, på jakt etter et svar på hvordan man klarer å leve med sykdommen. Hva han finner er søsteren som har begynt selv å bli gal.
Wolf Children (Film)
Hana blir forelsket i en varulv, og må oppfostre sine egne unger uten å vite hva de egentlig er. En av de grafisk peneste filmene som er kommet ut i det siste, fra selveste Mamoru Hosoda. Ungene får et valg om å enten være ulv eller menneske, samtidig som de må skjule sine innerste jeg. På den måten blir filmen en diskusjon om hvorvidt man er født eller blir til hva man selv er. Snøscenen i denne filmen er mye bedre enn Frozen!
Log Horizon (Anime)
En dag blir et MMO ( Massive Multiplayer Online Game) ekte, og folk lever i det som de ville levd i virkeligheten. Dessverre ender det opp med anarki og massakrer, hvor de dårlige sidene til menneskeheten kommer frem. Kan magikeren og strategen Shiroe skape balanse i et spill hvor ingen regler finnes, og hva har egentlig skjedd? Blitt veldig mye sammenliknet med Sword Arts Online, men denne tar mer for seg samfunnet bak en MMO enn en udødelig, idiotisk hovedkarakter som vil slåss mot siste boss. En av de mest populære animene for 2013, ikke uten grunn.
Kingdom (Manga)
Shin har en drøm om å bli en av Qins generaler, en av de legendariske krigerne som leder kampene mot de andre kinesiske statene. Mulighetene åpner seg når tronarvingen Sei blir forsøkt
drept av sin maktsyke stebror. Han må bare hjelpe kongen med å få tronen tilbake, slik at han kan starte kampen for å bli den første keiseren av Kina. Mangaen er lagt til siste perioden av De stridende staters tid, og bruker historiske og strategiske situasjoner fra samme perioden. En av de mest oversette seriene i denne sjangren i mine egne øyne.
Inntrykk på kryss og tvers
Hjernen vår holder på uvanlig mye informasjon. Noe sitter selvsagt bedre enn andre ting, og da kanskje spesielt den første gangen man opplever noe. Når jeg skriver dette tenker jeg på hva som har satt seg veldig godt, og jeg ser definitivt et mønster. Interessante, spennende og ubehagelige opplevelser har satt seg bak netthinnen min som lim. Jeg kommer aldri til å glemme det varme glasset med melk i barnehagen som hadde stått altfor lenge ute i sola. Heller ikke den dagen jeg tok mine første svømmetak helt uten hjelp. Så hva er det egentlig som foregår i hjernen vår som gjør det mulig å holde på så mye informasjon? Er det bevisste valg fra vår side, eller har vi ikke noe vi skulle ha sagt?
Når vi snakker om det å lagre informasjon må vi ta hensyn til om det er langtids- eller korttidshukommelse. Korttidshukommelse er evnen til å huske informasjon kort tid etter den er mottatt. Det er snakk om rundt 20-30 sekunder. Denne typen hukommelse er viktig for videre bearbeiding av informasjon, og legger grunnlaget for langtidshukommelsen. Det er ikke dette vi snakker om når vi snakker om hva som skjedde i helga. Her kommer nemlig langtidshukommelsen inn: dette er informasjon som lagres i minnet vårt. Det er absolutt ikke slik at minnet er ett spesielt sted i hjernen, men heller spredt ut over forskjellige deler av hjernen vår – det er nemlig mye mer komplekst enn de fleste forestiller seg.
Forestill deg en digg middag du spiste for litt siden. Kanskje får du opp et bilde av et godt kjøttstykke med tilbehør du aldri har sett maken til. Kanskje kjenner du de forskjellige smakene av en gryterett på tungen. Alt dette er et resultat av utrolig komplekse prosesser som setter sammen separate inntrykk fra et vev av celler som er spredt utover hjernebarken din. Det som for deg virker som ett enkelt inntrykk, er egentlig en blanding av blant annet lukt, smak, form, lyd og farger.
Det første hjernen vår gjør for å skape seg et minne er å sanse. Når du møter en person for første gang, bruker du sansene til å få et inntrykk av denne personen. Du ser ansiktet og kroppsformen, lukter parfymen og hører latteren. Hvert av disse inntrykkene sendes til den delen av hjernen som kalles hippocampus – hvor du danner deg et helhetlig førsteinntrykk. Det vil føles som ett inntrykk, fordi alt skjer så fort. Sammen med hjernebarken bestemmer hippocampus seg for hvorvidt inntrykket er verdt å lagres i minnet. Hvis det er det, vil det lagres i din langtidshukommelse. Denne lagringen skjer ved hjelp av et ”språk” vi har i hjernen vår som består av elektriske impulser og kjemikalier. Nervecellene i hjernen vår er festet til hverandre med punkter som kalles for synapser. Disse synapsene er hvor all aktivitet i hjernen din foregår, og det er der de elektriske impulsene sender beskjeder. Impulsene trigger igjen kjemiske beskjeder (nevrotransmittere) som fester seg til naboceller og danner koblinger i hjernen. Alle koblingene inneholder til sammen inntrykk og informasjon som hjernen din har ”bestemt” skal lagres. Det er faktisk 300 ganger flere koblinger i hjernen din enn stjerner i vår galakse.
Synapser i aksjon
Det fine med hjernen vår er at den er ikke statisk, og det samme gjelder for koblingene dens. Etter hvert som informasjon blir mindre og mindre viktig for oss vil vi glemme at vi innehar det. Dette har ingenting med plass i hjernen å gjøre, men heller at vi ikke opprettholder koblingene ved å bruke informasjonen som ligger der. Synapser er aktivitetsavhengige. De kan bli sterkere, men de kan også bli svakere. Dersom informasjonen ikke opprettholdes vil synapsene trekke seg tilbake og nervebanene som én gang var gode vil ikke fungere like bra. Du har vel opplevd å sitte og klø deg i hodet over noe du vet du lærte på barneskolen. Det er ikke noe komplisert, men du klarer rett og slett ikke å hente frem denne informasjonen. Dette er et resultat av at du ikke konsekvent har holdt enkelte synapser vedlike. Vi studenter kan alle kjenne oss igjen i at vi husker noe enda bedre andre eller tredje gangen vi leser det. Du danner flere og sterkere synapser i hjernen din, som fører til tydelige nervebaner for de elektriske og kjemiske impulsene å bevege seg gjennom.
Som jeg nevnte i innledningen husker vi ikke bare interessant og koselig informasjon, men også ubehagelige hendelser. Man skulle tro at det var mulig å glemme slike ting like lett som alt annet, men ifølge forskning vil vonde opplevelser danne sterkere minner som er vanskeligere å glemme enn alt det fine vi opplever. Det er utallige hjernestrukturer og nervebaner som er involvert i minneformasjon, og når erfaringer basert på følelser er involvert – da spesielt frykt – vil inntrykket styrkes av aktiveringen av en del av hjernen som kalles amygdala. Amygdala er en struktur i tinninglappen som er viktig for fremkalling av emosjoner, og den er også involvert i flere hukommelsesprosesser. Studier viser at denne strukturen spiller en nøkkelrolle i å fremkalle frykt. At vi husker negative hendelser bedre enn positive gir mening fra et evolusjonsmessig perspektiv: det å kunne huske fryktfulle hendelser kan være helt kritisk for å overleve. For hver krig som har vært, og fortsatt er, lærer vi å takle og gjennomføre situasjoner annerledes for å unngå ubehageligheter.
Langtidshukommelsen kan ifølge forskning deles opp i flere komponenter, og ett skille går på om minnene er bevisste eller ikke. Vi kaller disse komponentene for deklarativ og non-deklarativ hukommelse. Non-deklarativ hukommelse kommer til uttrykk ved adferd som ikke involverer noen bevissthet, som for eksempel å sykle. Det er adferd som du ikke tenker over, men som faktisk også er lært en gang i løpet av livet. Deklarativ hukommelse er litt mer innviklet. Den kan igjen deles opp i episodisk og semantisk hukommelse. Med episodisk hukommelse mener man minner i form av hendelser og episoder, mens med semantisk mener man generell kunnskap som er helt åpenbar for oss. Eksempel på semantisk hukommelse er læring av grunnleggende grammatikk og gode manerer. Det er viktig å huske at når man snakker om lokasjon av hukommelsesprosesser, og deres funksjon, er ingenting så enkelt som det legges frem her. Hjernen vår er såpass kompleks at det kan være vanskelig å enkelt forklare prosessene på riktig måte.
Heldigvis husker vi ikke alt som skjer i løpet av en dag. Hjernen vår filtrerer vekk alle de inntrykkene vi ikke er oppmerksomme på – og godt er det.
Krøll på løkkene
Dagens studenter måtte lære seg løkkeskrift i sine yngre dager. Det var spesiallagde skrivebøker der én og én bokstav skulle skrives sammenhengende bortover, linje etter linje, og løkkeskrift var påbudt i flere av tekstoppgavene i norsktimene. Da en begynte i femte klasse, kunne en fritt velge håndskrift, og med det ble mange av elevenes løkker lagt på hylla til fordel for stavskrift og andre, mindre sammenhengende, varianter. I løpet av årene siden den gang har det samlet seg et godt støvlag på denne hylla for de fleste.
Husbjørnen har vært på arkeologiekskursjon og gravd frem løkkeskriftkunstene til hundre forskjellige studenter, hovedsakelig fra MatNat. De fikk i oppgave å skrive den engelske setningen «The quick brown fox jumps over the lazy dog» med løkkeskrift. Setningen er spesiell ved at den bruker alle bokstavene i det engelske alfabetet. Bokstavene «q», «x» og «z» ble helt fremmede konsepter for de som ikke hadde tørket støvet av sine bekrøllede skriftvaner etter barneskolens slutt, og dette gjenspeiles i antallet varianter av disse bokstavene en kunne finne. Her er fordelingen av bokstavvariantene i de innsamlede håndskriftene, til glede for unge og gamle og alle som har lurt på spørsmål som «Hvordan er det egentlig man skriver en ‘z’ i løkke?»
Fordeling av «q»-, «x»- og «z»-varianter blant løkkeskriften til hundre studenter. Grønn «N» markerer varianten som vanligvis læres bort i den norske skolen, og lilla «E» markerer en eldre norm.